1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

1 Levanto a Deus a minha voz; a Deus levanto a minha voz, para que ele me ouça.

2 No dia da minha angústia busco ao Senhor; de noite a minha mão fica estendida e não se cansa; a minha alma recusa ser consolada.

3 Lembro-me de Deus, e me lamento; queixo-me, e o meu espírito desfalece.

4 Conservas vigilantes os meus olhos; estou tão perturbado que não posso falar.

5 Considero os dias da antigüidade, os anos dos tempos passados.

6 De noite lembro-me do meu cântico; consulto com o meu coração, e examino o meu espírito.

7 Rejeitará o Senhor para sempre e não tornará a ser favorável?

8 Cessou para sempre a sua benignidade? Acabou-se a sua promessa para todas as gerações

9 Esqueceu-se Deus de ser compassivo? Ou na sua ira encerrou ele as suas ternas misericórdias?

10 E eu digo: Isto é minha enfermidade; acaso se mudou a destra do Altíssimo?

11 Recordarei os feitos do Senhor; sim, me lembrarei das tuas maravilhas da antigüidade.

12 Meditarei também em todas as tuas obras, e ponderarei os teus feitos poderosos

13 O teu caminho, ó Deus, é em santidade; que deus é grande como o nosso Deus?

14 Tu és o Deus que fazes maravilhas; tu tens feito notória a tua força entre os povos.

15 Com o teu braço remiste o teu povo, os filhos de Jacó e de José.

16 As águas te viram, ó Deus, as águas te viram, e tremeram; os abismos também se abalaram.

17 As nuvens desfizeram-se em água; os céus retumbaram; as tuas flechas também correram de uma para outra parte.

18 A voz do teu trovão estava no redemoinho; os relâmpagos alumiaram o mundo; a terra se abalou e tremeu.

19 Pelo mar foi teu caminho, e tuas veredas pelas grandes águas; e as tuas pegadas não foram conhecidas.

20 Guiaste o teu povo, como a um rebanho, pela mão de Moisés e de Arão.