1 Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David.

2 Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring!

3 Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne,

4 for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig.

5 Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig.

6 Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig.

7 Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo.

8 Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela.

9 Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

10 Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

11 Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den.

12 Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv.

13 For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham;

14 men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning -

15 vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

16 Ødeleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

17 Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

18 Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst.

19 Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig.

20 Gud skal høre og svare* dem - han troner jo fra fordums tid, sela - dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. / {* d.e. straffe.}

21 Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.}

22 Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.

23 Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.

24 Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.

1 Dá ouvidos, ó Deus, à minha oração, e não te escondas da minha súplica.

2 Atende-me, e ouve-me; agitado estou, e ando perplexo,

3 por causa do clamor do inimigo e da opressão do ímpio; pois lançam sobre mim iniqüidade, e com furor me perseguem.

4 O meu coração confrange-se dentro de mim, e terrores de morte sobre mim caíram.

5 Temor e tremor me sobrevêm, e o horror me envolveu.

6 Pelo que eu disse: Ah! quem me dera asas como de pomba! então voaria, e encontraria descanso.

7 Eis que eu fugiria para longe, e pernoitaria no deserto.

8 Apressar-me-ia a abrigar-me da fúria do vento e da tempestade.

9 Destrói, Senhor, confunde as suas línguas, pois vejo violência e contenda na cidade.

10 Dia e noite andam ao redor dela, sobre os seus muros; também iniqüidade e malícia estão no meio dela.

11 Há destruição lá dentro; opressão e fraude não se apartam das suas ruas.

12 Pois não é um inimigo que me afronta, então eu poderia suportá-lo; nem é um adversário que se exalta contra mim, porque dele poderia esconder-me;

13 mas és tu, homem meu igual, meu companheiro e meu amigo íntimo.

14 Conservávamos juntos tranqüilamente, e em companhia andávamos na casa de Deus.

15 A morte os assalte, e vivos desçam ao Seol; porque há maldade na sua morada, no seu próprio íntimo.

16 Mas eu invocarei a Deus, e o Senhor me salvará.

17 De tarde, de manhã e ao meio-dia me queixarei e me lamentarei; e ele ouvirá a minha voz.

18 Livrará em paz a minha vida, de modo que ninguém se aproxime de mim; pois há muitos que contendem contra mim.

19 Deus ouvirá; e lhes responderá aquele que está entronizado desde a antigüidade; porque não há neles nenhuma mudança, e tampouco temem a Deus.

20 Aquele meu companheiro estendeu a sua mão contra os que tinham paz com ele; violou o seu pacto.

21 A sua fala era macia como manteiga, mas no seu coração havia guerra; as suas palavras eram mais brandas do que o azeite, todavia eram espadas desembainhadas.

22 Lança o teu fardo sobre o Senhor, e ele te susterá; nunca permitirá que o justo seja abalado.

23 Mas tu, ó Deus, os farás descer ao poço da perdição; homens de sangue e de traição não viverão metade dos seus dias; mas eu em ti confiarei.