1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.
2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.
3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.
5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.
6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.
7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.
8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.
9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.
10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}
11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?
12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.
13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;
14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.
15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}
16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}
17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.
18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.
19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.
21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,
22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.
23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.
24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.
26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.
27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}
28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.
1 Verdadeiramente bom é Deus para com Israel, para com os limpos de coração.
2 Quanto a mim, os meus pés quase resvalaram; pouco faltou para que os meus passos escorregassem.
3 Pois eu tinha inveja dos soberbos, ao ver a prosperidade dos ímpios.
4 Não há apertos na sua morte; o seu corpo é forte e sadio.
5 Não se acham em tribulações como outra gente, nem são afligidos como os demais homens.
6 Pelo que a soberba lhes cinge o pescoço como um colar; a violência os cobre como um vestido.
7 Os olhos deles estão inchados de gordura; trasbordam as fantasias do seu coração.
8 Motejam e falam maliciosamente; falam arrogantemente da opressão.
9 Põem a sua boca contra os céus, e a sua língua percorre a terra.
10 Pelo que o povo volta para eles e não acha neles falta alguma.
11 E dizem: Como o sabe Deus? e: Há conhecimento no Altíssimo?
12 Eis que estes são ímpios; sempre em segurança, aumentam as suas riquezas.
13 Na verdade que em vão tenho purificado o meu coração e lavado as minhas mãos na inocência,
14 pois todo o dia tenho sido afligido, e castigado cada manhã.
15 Se eu tivesse dito: Também falarei assim; eis que me teria havido traiçoeiramente para com a geração de teus filhos.
16 Quando me esforçava para compreender isto, achei que era tarefa difícil para mim,
17 até que entrei no santuário de Deus; então percebi o fim deles.
18 Certamente tu os pões em lugares escorregadios, tu os lanças para a ruína.
19 Como caem na desolação num momento! ficam totalmente consumidos de terrores.
20 Como faz com um sonho o que acorda, assim, ó Senhor, quando acordares, desprezarás as suas fantasias.
21 Quando o meu espírito se amargurava, e sentia picadas no meu coração,
22 estava embrutecido, e nada sabia; era como animal diante de ti.
23 Todavia estou sempre contigo; tu me seguras a mão direita.
24 Tu me guias com o teu conselho, e depois me receberás em glória.
25 A quem tenho eu no céu senão a ti? e na terra não há quem eu deseje além de ti.
26 A minha carne e o meu coração desfalecem; do meu coração, porém, Deus é a fortaleza, e o meu quinhão para sempre.
27 Pois os que estão longe de ti perecerão; tu exterminas todos aqueles que se desviam de ti.
28 Mas para mim, bom é aproximar-me de Deus; ponho a minha confiança no Senhor Deus, para anunciar todas as suas obras.