1 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme!

2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig!

3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.

4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold!

5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av.

6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang.

7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt.

8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.

9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår!

10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen

11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder!

12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig!

13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott!

14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris.

15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå.

16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene.

17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.

18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme.

19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?

20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner.

21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.

22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige!

23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst.

24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke.

1 Em ti, Senhor, me refugio; nunca seja eu confundido.

2 Na tua justiça socorre-me e livra-me; inclina os teus ouvidos para mim, e salva-me.

3 Sê tu para mim uma rocha de refúgio a que sempre me acolha; deste ordem para que eu seja salvo, pois tu és a minha rocha e a minha fortaleza.

4 Livra-me, Deus meu, da mão do ímpio, do poder do homem injusto e cruel,

5 Pois tu és a minha esperança, Senhor Deus; tu és a minha confiança desde a minha mocidade.

6 Em ti me tenho apoiado desde que nasci; tu és aquele que me tiraste das entranhas de minha mãe. O meu louvor será teu constantemente.

7 Sou para muitos um assombro, mas tu és o meu refúgio forte.

8 A minha boca se enche do teu louvor e da tua glória continuamente.

9 Não me enjeites no tempo da velhice; não me desampares, quando se forem acabando as minhas forças.

10 Porque os meus inimigos falam de mim, e os que espreitam a minha vida consultam juntos,

11 dizendo: Deus o desamparou; persegui-o e prendei-o, pois não há quem o livre.

12 Ó Deus, não te alongues de mim; meu Deus, apressa-te em socorrer-me.

13 Sejam envergonhados e consumidos os meus adversários; cubram-se de opróbrio e de confusão aqueles que procuram o meu mal.

14 Mas eu esperarei continuamente, e te louvarei cada vez mais.

15 A minha boca falará da tua justiça e da tua salvação todo o dia, posto que não conheça a sua grandeza.

16 Virei na força do Senhor Deus; farei menção da tua justiça, da tua tão somente.

17 Ensinaste-me, ó Deus, desde a minha mocidade; e até aqui tenho anunciado as tuas maravilhas.

18 Agora, quando estou velho e de cabelos brancos, não me desampares, ó Deus, até que tenha anunciado a tua força a esta geração, e o teu poder a todos os vindouros.

19 A tua justiça, ó Deus, atinge os altos céus; tu tens feito grandes coisas; ó Deus, quem é semelhante a ti?

20 Tu, que me fizeste ver muitas e penosas tribulações, de novo me restituirás a vida, e de novo me tirarás dos abismos da terra.

21 Aumentarás a minha grandeza, e de novo me consolarás.

22 Também eu te louvarei ao som do saltério, pela tua fidelidade, ó meu Deus; cantar-te-ei ao som da harpa, ó Santo de Israel.

23 Os meus lábios exultarão quando eu cantar os teus louvores, assim como a minha alma, que tu remiste.

24 Também a minha língua falará da tua justiça o dia todo; pois estão envergonhados e confundidos aqueles que procuram o meu mal.