1 Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.}
2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
24 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
25 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
26 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
27 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
28 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
30 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
31 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
32 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
33 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
34 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
35 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}
37 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
1 Salva-me, ó Deus, pois as águas me sobem até o pescoço.
2 Atolei-me em profundo lamaçal, onde não se pode firmar o pé; entrei na profundeza das águas, onde a corrente me submerge.
3 Estou cansado de clamar; secou-se-me a garganta; os meus olhos desfalecem de esperar por meu Deus.
4 Aqueles que me odeiam sem causa são mais do que os cabelos da minha cabeça; poderosos são aqueles que procuram destruir-me, que me atacam com mentiras; por isso tenho de restituir o que não extorqui.
5 Tu, ó Deus, bem conheces a minha estultícia, e as minhas culpas não são ocultas.
6 Não sejam envergonhados por minha causa aqueles que esperam em ti, ó Senhor Deus dos exércitos; não sejam confundidos por minha causa aqueles que te buscam, ó Deus de Israel.
7 Porque por amor de ti tenho suportado afrontas; a confusão me cobriu o rosto.
8 Tornei-me como um estranho para os meus irmãos, e um desconhecido para os filhos de minha mãe.
9 Pois o zelo da tua casa me devorou, e as afrontas dos que te afrontam caíram sobre mim.
10 Quando chorei e castiguei com jejum a minha alma, isto se me tornou em afrontas.
11 Quando me vesti de cilício, fiz-me para eles um provérbio.
12 Aqueles que se sentem à porta falam de mim; e sou objeto das cantigas dos bêbedos.
13 Eu, porém, faço a minha oração a ti, ó Senhor, em tempo aceitável; ouve-me, ó Deus, segundo a grandeza da tua benignidade, segundo a fidelidade da tua salvação.
14 Tira-me do lamaçal, e não me deixes afundar; seja eu salvo dos meus inimigos, e das profundezas das águas.
15 Não me submerja a corrente das águas e não me trague o abismo, nem cerre a cova a sua boca sobre mim.
16 Ouve-me, Senhor, pois grande é a tua benignidade; volta-te para mim segundo a tua muitíssima compaixão.
17 Não escondas o teu rosto do teu servo; ouve-me depressa, pois estou angustiado.
18 Aproxima-te da minha alma, e redime-a; resgata-me por causa dos meus inimigos.
19 Tu conheces o meu opróbrio, a minha vergonha, e a minha ignomínia; diante de ti estão todos os meus adversários.
20 Afrontas quebrantaram-me o coração, e estou debilitado. Esperei por alguém que tivesse compaixão, mas não houve nenhum; e por consoladores, mas não os achei.
21 Deram-me fel por mantimento, e na minha sede me deram a beber vinagre.
22 Torne-se a sua mesa diante deles em laço, e sejam-lhes as suas ofertas pacíficas uma armadilha.
23 Obscureçam-se-lhes os olhos, para que não vejam, e faze com que os seus lombos tremam constantemente.
24 Derrama sobre eles a tua indignação, e apanhe-os o ardor da tua ira.
25 Fique desolada a sua habitação, e não haja quem habite nas suas tendas.
26 Pois perseguem a quem afligiste, e aumentam a dor daqueles a quem feriste.
27 Acrescenta iniqüidade à iniqüidade deles, e não encontrem eles absolvição na tua justiça.
28 Sejam riscados do livro da vida, e não sejam inscritos com os justos.
29 Eu, porém, estou aflito e triste; a tua salvação, ó Deus, me ponha num alto retiro.
30 Louvarei o nome de Deus com um cântico, e engrandecê-lo-ei com ação de graças.
31 Isto será mais agradável ao Senhor do que um boi, ou um novilho que tem pontas e unhas.
32 Vejam isto os mansos, e se alegrem; vós que buscais a Deus reviva o vosso coração.
33 Porque o Senhor ouve os necessitados, e não despreza os seus, embora sejam prisioneiros.
34 Louvem-no os céus e a terra, os mares e tudo quanto neles se move.
35 Porque Deus salvará a Sião, e edificará as cidades de Judá, e ali habitarão os seus servos e a possuirão.
36 E herdá-la-á a descendência de seus servos, e os que amam o seu nome habitarão nela.