1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
1 Pourquoi, ô Éternel, te tiens-tu loin, et te caches-tu au temps de la détresse?
2 Le méchant, dans son orgueil, poursuit les malheureux. Ils seront pris dans les artifices qu'ils ont prémédités.
3 Car le méchant se glorifie du désir de son âme; le ravisseur blasphème contre l'Éternel, et l'outrage.
4 Le méchant dit avec arrogance: Il ne fera point d'enquête! Toutes ses pensées sont qu'il n'y a point de Dieu.
5 Ses voies prospèrent en tout temps; tes jugements sont loin de sa vue; il souffle contre tous ses ennemis.
6 Il dit en son cœur: Je ne serai point ébranlé, jamais il ne m'arrivera de mal.
7 Sa bouche est pleine de malédiction, de fraude et de violence; sous sa langue il n'y a que tourment et qu'outrage.
8 Il se tient aux aguets près des villages; il tue l'innocent dans les lieux écartés; ses yeux épient le malheureux.
9 Il s'embusque dans les lieux cachés, comme un lion dans son repaire; il se tient aux aguets pour surprendre le faible; il surprend le faible, en l'attirant dans son filet.
10 Il se couche, il se baisse, et les malheureux tombent en sa puissance.
11 Il dit en son cœur: Dieu oublie, il a caché sa face, il ne le verra jamais.
12 Lève-toi, Éternel! O Dieu, lève ta main, n'oublie point les affligés!
13 Pourquoi le méchant outrage-t-il Dieu, et dit-il en son cœur que tu n'en feras point d'enquête?
14 Tu l'as vu! Car tu regardes le tourment et la peine, pour en tenir compte; c'est sur toi que se repose le malheureux, tu es le secours de l'orphelin.
15 Romps le bras du méchant, et recherche la méchanceté de l'injuste, jusqu'à ce que tu ne la trouves plus.
16 L'Éternel est Roi à toujours et à perpétuité; les nations ont disparu de dessus sa terre.
17 Éternel, tu entends le souhait des affligés; affermis leurs cœurs, prête-leur une oreille attentive,
18 Pour faire droit à l'orphelin et à l'opprimé; afin que sur la terre l'homme ne continue plus à répandre l'oppression.