1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,
3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.
4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.
5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.
6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,
7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.
8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.
10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,
11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.
12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.
13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.
15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.
17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;
18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.
19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.
20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.
21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;
22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.
23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,
24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.
25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.
26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.
27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.
28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.
29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.
30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.
31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn
32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.
33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,
34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.
35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}
36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.
37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.
38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.
39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.
40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,
41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.
42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.
43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!
1 Célébrez l'Éternel, car il est bon, car sa miséricorde demeure à toujours!
2 Qu'ainsi disent les rachetés de l'Éternel, ceux qu'il a rachetés de la main de l'oppresseur,
3 Et qu'il a rassemblés des pays d'orient et d'occident, de l'aquilon et du midi.
4 Ils erraient par le désert, dans un chemin solitaire; ils ne trouvaient point de ville habitable.
5 Ils étaient affamés et altérés; leur âme défaillait en eux.
6 Alors ils ont crié à l'Éternel dans leur détresse; et il les a délivrés de leurs angoisses.
7 Il les a conduits par le droit chemin, pour arriver à une ville habitable.
8 Qu'ils célèbrent l'Éternel pour sa bonté, pour ses merveilles envers les fils des hommes!
9 Car il a rassasié l'âme altérée, et rempli de biens l'âme affamée.
10 Ceux qui habitaient les ténèbres et l'ombre de la mort, retenus dans l'affliction et dans les fers,
11 Pour avoir été rebelles aux paroles de Dieu, et avoir méprisé le conseil du Très-Haut;
12 Il avait humilié leur cœur par la souffrance; ils succombaient loin de tout secours.
13 Alors ils ont crié à l'Éternel dans leur détresse; et il les a délivrés de leurs angoisses.
14 Il les a tirés des ténèbres et de l'ombre de la mort; il a rompu leurs liens.
15 Qu'ils célèbrent l'Éternel pour sa bonté, pour ses merveilles envers les fils des hommes!
16 Car il a brisé les portes d'airain, et rompu les barreaux de fer.
17 Les insensés qui étaient affligés à cause de la voie de leurs transgressions et de leurs iniquités;
18 Leur âme avait en horreur toute nourriture; ils touchaient aux portes de la mort.
19 Alors ils ont crié à l'Éternel dans leur détresse; et il les a délivrés de leurs angoisses.
20 Il a envoyé sa Parole, et il les a guéris, et les a retirés de leurs tombeaux.
21 Qu'ils célèbrent l'Éternel pour sa bonté, pour ses merveilles envers les fils des hommes!
22 Qu'ils offrent des sacrifices d'actions de grâces, et racontent ses oeuvres en chantant de joie!
23 Ceux qui descendent sur la mer dans des navires, et qui trafiquent sur les grandes eaux,
24 Ceux-là ont vu les oeuvres de l'Éternel, et ses merveilles dans les lieux profonds.
25 Il parla, et fit lever un vent de tempête, qui souleva les vagues de la mer.
26 Ils montent aux cieux; ils descendent aux abîmes; leur âme se fond d'angoisse.
27 Ils tournoient et chancellent comme un homme ivre; toute leur sagesse leur manque.
28 Alors ils ont crié à l'Éternel dans leur détresse, et il les a retirés de leurs angoisses.
29 Il arrête la tempête, la changeant en calme, et les ondes se taisent.
30 Ils se réjouissent de ce qu'elles sont calmées; et il les conduit au port qu'ils désiraient.
31 Qu'ils célèbrent la bonté de l'Éternel, et ses merveilles envers les fils des hommes!
32 Qu'ils l'exaltent dans l'assemblée du peuple; qu'ils le louent dans le conseil des anciens!
33 Il change les fleuves en désert, et les sources d'eaux en un sol aride;
34 La terre fertile en lande salée, à cause de la méchanceté de ses habitants.
35 Il change le désert en étang, et la terre aride en sources d'eaux.
36 Il y fait habiter ceux qui étaient affamés; et ils fondent une ville pour l'habiter.
37 Ils ensemencent des champs et plantent des vignes, qui rendent du fruit tous les ans.
38 Il les bénit, et ils se multiplient extrêmement; il ne laisse point diminuer leur bétail.
39 Puis, ils sont amoindris et humiliés par l'oppression, le malheur et la souffrance.
40 Il répand le mépris sur les grands, et les fait errer dans un désert sans chemin.
41 Mais il relève le pauvre de l'affliction, et rend les familles nombreuses comme des troupeaux.
42 Les hommes droits le voient et s'en réjouissent; mais tous les injustes ont la bouche fermée.
43 Que celui qui est sage prenne garde à ces choses, et considère les bontés de l'Éternel.