1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.
2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?
3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.
4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,
5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!
6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.
7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav.
8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,
9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,
10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,
11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.
12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.
13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;
14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.
15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.
16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.
17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,
18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.
19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,
20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}
21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,
22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.
23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.
24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,
25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.
26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen
27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.
28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}
29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.
30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;
31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.
32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;
33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}
34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,
35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,
36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,
37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}
38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.
39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.
40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.
41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,
42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.
43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.
44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.
45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,
46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.
47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!
48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!
1 Louez l'Éternel! Célébrez l'Éternel, car il est bon, car sa miséricorde demeure à toujours!
2 Qui pourrait raconter les hauts faits de l'Éternel et faire entendre toutes ses louanges?
3 Heureux ceux qui observent ce qui est droit, qui font en tout temps ce qui est juste!
4 Éternel, souviens-toi de moi, dans ta bienveillance envers ton peuple; fais venir à moi ton salut;
5 Afin que je voie le bonheur de tes élus, que je me réjouisse de la joie de ton peuple, et que je me glorifie avec ton héritage.
6 Nous et nos pères, nous avons péché; nous avons agi avec perversité; nous avons mal fait.
7 Nos pères en Égypte ne furent pas attentifs à tes merveilles; ils ne se souvinrent point de la multitude de tes bontés; mais ils furent rebelles auprès de la mer, vers la mer Rouge.
8 Et il les sauva pour l'amour de son nom, afin de faire connaître sa puissance.
9 Il tança la mer Rouge, et elle fut à sec; et il les conduisit par les abîmes comme par le désert.
10 Il les sauva des mains de l'adversaire, et les racheta des mains de l'ennemi.
11 Les eaux couvrirent leurs oppresseurs; il n'en resta pas un seul.
12 Alors ils crurent à ses paroles, et ils chantèrent sa louange.
13 Bientôt ils oublièrent ses oeuvres; ils ne s'attendirent point à ses desseins.
14 Ils s'éprirent de convoitise dans le désert, et tentèrent Dieu dans la solitude.
15 Alors il leur accorda leur demande; mais il envoya sur eux la consomption.
16 Ils furent jaloux de Moïse dans le camp, et d'Aaron, le saint de l'Éternel.
17 La terre s'ouvrit, et engloutit Dathan, et couvrit la troupe d'Abiram.
18 Le feu s'alluma dans leur assemblée; la flamme consuma les méchants.
19 Ils firent un veau en Horeb, et se prosternèrent devant une image de fonte.
20 Ils échangèrent leur gloire contre la figure du bœuf qui mange l'herbe.
21 Ils oublièrent Dieu, leur libérateur, qui avait fait de grandes choses en Égypte,
22 Des choses merveilleuses au pays de Cham, et des choses terribles sur la mer Rouge.
23 Et il parlait de les détruire, si Moïse, son élu, ne se fût mis à la brèche devant lui, pour détourner sa colère, afin qu'il ne les détruisît pas.
24 Ils méprisèrent la terre désirable; ils ne crurent point à sa Parole.
25 Ils murmurèrent dans leurs tentes; ils n'écoutèrent point la voix de l'Éternel.
26 Alors il leur fit serment de les faire tomber dans le désert,
27 De faire tomber leur postérité entre les nations, de les disperser dans tous les pays.
28 Ils s'attachèrent à Baal-Péor, et mangèrent les sacrifices des morts.
29 Ils irritèrent Dieu par leurs actions, tellement qu'une plaie fit irruption parmi eux.
30 Mais Phinées se présenta et fit justice, et la plaie fut arrêtée.
31 Et cela lui fut imputé à justice, dans tous les âges, à perpétuité.
32 Ils l'irritèrent aussi près des eaux de Mériba; et il en arriva du mal à Moïse à cause d'eux.
33 Car ils résistèrent à son esprit, et il parla légèrement de ses lèvres.
34 Ils ne détruisirent pas les peuples, que l'Éternel leur avait dit de détruire.
35 Mais ils se mêlèrent avec les nations, et ils apprirent leurs oeuvres.
36 Ils servirent leurs idoles, qui furent pour eux un piège;
37 Et ils sacrifièrent aux démons leurs fils et leurs filles.
38 Ils répandirent le sang innocent, le sang de leurs fils et de leurs filles, qu'ils sacrifièrent aux idoles de Canaan; et le pays fut profané par ces meurtres.
39 Ils se souillèrent par leurs oeuvres, et se prostituèrent par leurs actions.
40 Et la colère de l'Éternel s'alluma contre son peuple; il eut en abomination son héritage.
41 Il les livra entre les mains des nations; ceux qui les haïssaient, dominèrent sur eux.
42 Leurs ennemis les opprimèrent, et ils furent humiliés sous leur main.
43 Maintes fois il les délivra; mais ils se montraient rebelles dans leurs desseins, et se perdaient par leur iniquité.
44 Toutefois, il les a regardés dans leur détresse, quand il entendait leur cri.
45 Il s'est souvenu en leur faveur de son alliance, et s'est repenti selon la grandeur de sa miséricorde.
46 Il leur a fait trouver compassion auprès de tous ceux qui les tenaient captifs.
47 Sauve-nous, Éternel, notre Dieu, et rassemble-nous d'entre les nations, afin que nous célébrions ton saint nom, et que nous nous glorifiions dans tes louanges.
48 Béni soit l'Éternel, le Dieu d'Israël, de siècle en siècle, et que tout le peuple dise: Amen! Louez l'Éternel!