1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
1 Dieu des vengeances, Éternel, Dieu des vengeances, fais briller ta splendeur!
2 Élève-toi, juge de la terre, rends la récompense aux orgueilleux!
3 Jusqu'à quand les méchants, ô Éternel, jusques à quand les méchants triompheront-ils?
4 Jusqu'à quand tous les ouvriers d'iniquité se répandront-ils en discours insolents et se glorifieront-ils?
5 Éternel, ils écrasent ton peuple, et ils oppriment ton héritage.
6 Ils tuent la veuve et l'étranger, et mettent à mort les orphelins.
7 Et ils disent: L'Éternel ne le voit pas, le Dieu de Jacob n'y prend pas garde.
8 Prenez garde, vous les plus stupides du peuple! Insensés, quand serez-vous intelligents?
9 Celui qui plante l'oreille n'entendra-t-il pas? Celui qui forme l'œil ne verra-t-il pas?
10 Celui qui châtie les nations, ne punira-t-il pas, lui qui enseigne aux hommes la science?
11 L'Éternel connaît que les pensées de l'homme ne sont que vanité.
12 Heureux l'homme que tu châties, ô Éternel, et que tu instruis par ta loi,
13 Pour le mettre à l'abri des jours d'adversité, jusqu'à ce que la fosse soit creusée pour le méchant.
14 Car l'Éternel ne délaisse point son peuple et n'abandonne point son héritage.
15 Car le jugement sera conforme à la justice; et tous ceux qui sont droits de cœur le suivront.
16 Qui se lèvera pour moi contre les méchants? Qui m'assistera contre les ouvriers d'iniquité?
17 Si l'Éternel n'eût été mon secours, bientôt mon âme eût habité le lieu du silence.
18 Lorsque j'ai dit: Mon pied a glissé, ta bonté, ô Éternel, m'a soutenu.
19 Quand j'avais beaucoup de pensées au-dedans de moi, tes consolations ont réjoui mon âme.
20 Serais-tu l'allié du trône de méchanceté, qui forge des injustices contre la loi?
21 Ils s'assemblent contre l'âme du juste et condamnent le sang innocent.
22 Mais l'Éternel est ma haute retraite; mon Dieu est le rocher de mon refuge.
23 Il fera retomber sur eux leur iniquité, et les détruira par leur propre méchanceté; l'Éternel notre Dieu les détruira.