1 Til sangmesteren; efter Sjusjan edut*; en gyllen sang av David til å læres, / {* sannsynligvis melodien.}

2 da han stred mot syrerne fra Mesopotamia og mot syrerne fra Soba, og Joab kom tilbake og slo edomittene i Saltdalen, tolv tusen.

3 Gud! du har forkastet oss, du har sønderslått oss, du var vred; vederkveg oss nu igjen!

4 Du har rystet jorden, du har fått den til å revne; læg dens skade, for den vakler!

5 Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.

6 Men du har gitt dem som frykter dig, et hærmerke til opreisning, for sannhets skyld. Sela.

7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp nu med din høire hånd og bønnhør oss!

8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal.

9 Mig hører Gilead til, og mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav.

10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; bryt ut i jubel over mig, Filisterland!

11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom?

12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud?

13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet!

14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal nedtrede våre fiender.

1 et que Joab revint et défit douze mille Édomites dans la vallée du Sel. Ö Dieu, tu nous as rejetés, tu nous as dispersés, tu t'es irrité; rétablis-nous!

2 Tu as fait trembler la terre, tu l'as déchirée; répare ses brèches, car elle est ébranlée.

3 Tu as fait voir à ton peuple des choses dures; tu nous as abreuvés d'un vin d'étourdissement.

4 Mais tu as donné à ceux qui te craignent une bannière

5 Afin que tes bien-aimés soient délivrés; sauve-nous par ta droite, et exauce-nous!

6 Dieu a parlé dans son sanctuaire; je me réjouirai; je partagerai Sichem, et je mesurerai la vallée de Succoth:

7 Galaad est à moi; à moi Manassé; Éphraïm est le rempart de ma tête; Juda mon législateur;

8 Moab est le bassin où je me lave; je jette mon soulier sur Édom; terre des Philistins, pousse des acclamations à mon honneur!

9 Qui me conduira vers la ville forte? Qui me mènera jusqu'en Édom?

10 N'est-ce pas toi, ô Dieu, qui nous avais rejetés, qui ne sortais plus, ô Dieu, avec nos armées?

11 Donne-nous du secours pour sortir de détresse; car la délivrance qu'on attend des hommes, est vanité.

12 En Dieu nous combattrons avec vaillance, et c'est lui qui foulera nos adversaires.