1 Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.}

2 Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

3 Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!

4 Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.}

5 For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.

6 Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}

7 Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

8 I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela.

9 Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:

10 Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.

11 Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!

12 Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

13 Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.

14 O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!

15 Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

16 De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.

17 Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.

1 Au maître-chantre. Psaume d'Asaph, sur Guitthith. Chantez avec allégresse à Dieu, notre force; jetez des cris de réjouissance au Dieu de Jacob!

2 Entonnez le chant; faites résonner le tambourin, la harpe agréable avec la lyre.

3 Sonnez de la trompette à la nouvelle lune, à la pleine lune, au jour de notre fête.

4 Car c'est une loi pour Israël, une ordonnance du Dieu de Jacob.

5 Il en fit un statut pour Joseph, quand il sortit contre le pays d'Égypte; là j'entendis un langage que je ne connaissais pas.

6 J'ai déchargé, dit-il, son épaule du fardeau; ses mains ont lâché la corbeille.

7 Tu as crié dans la détresse, et je t'ai délivré; je t'ai répondu, caché dans le tonnerre; je t'ai éprouvé aux eaux de Mériba. (Sélah.)

8 Écoute, mon peuple, et je t'exhorterai; Israël, si tu m'écoutais!

9 Qu'il n'y ait point chez toi de dieu étranger; ne te prosterne pas devant les dieux des nations!

10 JE SUIS l'Éternel, ton Dieu, qui t'ai fait remonter du pays d'Égypte. Ouvre ta bouche, et je la remplirai.

11 Mais mon peuple n'a pas écouté ma voix; Israël n'a pas voulu m'obéir.

12 Et je les ai abandonnés à la dureté de leur cœur, pour marcher selon leurs conseils.

13 Oh! si mon peuple voulait m'écouter, qu'Israël marchât dans mes voies!

14 J'eusse en un instant abattu leurs ennemis, j'aurais tourné ma main contre leurs adversaires.

15 Ceux qui haïssent l'Éternel prétendent se soumettre; autrement leur temps aurait été à toujours.

16 Dieu les aurait nourris de la moelle du froment. Je t'aurait rassasié du miel du rocher.