1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}
2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}
7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
1 Maskil (cantique) d'Héman l'Ezrachite. Éternel, Dieu de ma délivrance, je crie jour et nuit devant toi.
2 Que ma prière parvienne en ta présence; incline ton oreille à mon cri.
3 Car mon âme est rassasiée de maux, et ma vie touche au séjour des morts.
4 Je suis compté parmi ceux qui descendent dans la fosse; je suis comme un homme sans vigueur,
5 Gisant parmi les morts, tel que les blessés à mort, qui sont couchés dans le tombeau, dont tu ne te souviens plus, et qui sont séparés de ta main.
6 Tu m'as mis dans la fosse la plus basse, dans les lieux ténébreux, dans les abîmes.
7 Ta colère pèse sur moi, et tu m'accables de tous tes flots. (Sélah.)
8 Tu as éloigné de moi ceux que je connais; tu m'as rendu pour eux un objet d'horreur; je suis enfermé et je ne puis sortir.
9 Mon oeil se consume par l'affliction; je t'invoque, ô Éternel, tous les jours; j'étends mes mains vers toi.
10 Feras-tu quelque merveille pour les morts? Ou les trépassés se lèveront-ils pour te louer? (Sélah.)
11 Annoncera-t-on ta bonté dans le tombeau, et ta fidélité dans l'abîme?
12 Connaîtra-t-on tes merveilles dans les ténèbres, et ta justice dans la terre d'oubli?
13 Et moi, Éternel, je crie à toi; ma prière te prévient dès le matin.
14 Éternel, pourquoi rejettes-tu mon âme, et me caches-tu ta face?
15 Je suis affligé et comme expirant dès ma jeunesse; je suis chargé de tes terreurs, je suis éperdu.
16 Tes fureurs ont passé sur moi; tes épouvantes me tuent.
17 Elles m'environnent comme des eaux chaque jour; elles m'enveloppent toutes à la fois.
18 Tu as éloigné de moi amis et compagnons; ceux que je connais, ce sont les ténèbres.