1 En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn.

2 Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren.

3 Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn.

4 Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig.

5 Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel.

6 Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land.

7 Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke!

8 Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig.

1 Maskil (cantique) de David, lorsqu'il était dans la caverne; prière. Je crie, de ma voix, à l'Éternel; de ma voix, je supplie l'Éternel.

2 Je répands devant lui ma plainte; j'expose ma détresse en sa présence.

3 Quand mon esprit est abattu en moi, toi, tu connais mon sentier. Ils m'ont caché un piège dans le chemin où je marchais.

4 Regarde à ma droite, et vois! Personne ne me reconnaît; tout refuge me manque; personne n'a souci de mon âme.

5 Éternel! je crie à toi, et je dis: Tu es ma retraite, mon partage dans la terre des vivants.

6 Sois attentif à mon cri, car je suis fort misérable; délivre-moi de ceux qui me poursuivent, car ils sont plus forts que moi!

7 Retire mon âme de sa prison, afin que je célèbre ton nom. Les justes viendront autour de moi, parce que tu m'auras fait du bien.