1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}

13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

25 Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}

26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

46 Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}

47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}

65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

1 Vyučující, Azafovi. Pozoruj, lide můj, zákona mého, nakloňte uší svých k slovům úst mých.

2 Otevru v podobenství ústa svá, vypravovati budu přípovídky starobylé.

3 Co jsme slýchali i poznali, a co nám otcové naši vypravovali,

4 Nezatajíme toho před syny jejich, kteříž budoucím potomkům svým vypravovati budou chvály Hospodinovy, ano i moc jeho a divné skutky jeho, kteréž činil.

5 Neboť jest vyzdvihl svědectví v Jákobovi, a zákon vydal v Izraeli, což přikázal otcům našim, aby v známost uvodili synům svým,

6 Aby to poznal věk potomní, synové, kteříž se zroditi měli, a ti povstanouce, aby vypravovali dítkám svým,

7 Aby pokládali v Bohu naději svou, a nezapomínali se na skutky Boha silného, ale ostříhali přikázaní jeho,

8 Aby nebývali jako otcové jejich, pokolení zpurné a protivné, národ, kterýž nenapravil srdce svého, a nebyl věrný Bohu silnému duch jeho.

9 Jako synové Efraim zbrojní, ač uměle z lučiště stříleli, však v čas boje zpět se obrátili,

10 Nebo neostříhali smlouvy Boží, a v zákoně jeho zpěčovali se choditi.

11 Zapomenuli se na činy jeho, a na divné skutky jeho, kteréž jim ukázal.

12 Před otci jejich činil divy v zemi Egyptské, na poli Soan.

13 Rozdělil moře, a převedl je; učinil, aby stály vody jako hromada.

14 Vedl je ve dne v oblace, a každé noci v jasném ohni.

15 Protrhl skály na poušti, a napájel je jako z propastí velikých.

16 Vyvedl potoky z skály, a učinil, aby vody tekly jako řeky.

17 A však vždy přičíněli hříchů proti němu, a popouzeli Nejvyššího na poušti.

18 A pokoušeli Boha silného v srdci svém, žádajíce pokrmu podlé líbosti své.

19 A mluvili proti Bohu, řkouce: Zdaliž bude moci Bůh silný připraviti stůl na této poušti?

20 Aj, udeřilť jest v skálu, a tekly vody, a řeky se rozvodnily. Zdali také bude moci dáti chleba? Zdali nastrojí masa lidu svému?

21 A protož uslyšav Hospodin, rozhněval se, a oheň zažžen jest proti Jákobovi, a prchlivost vstoupila na Izraele,

22 Proto že se nedověřili Bohu, a neměli naděje v spasení jeho,

23 Ačkoli rozkázal oblakům shůry, a průduchy nebeské otevřel,

24 A dštil na ně mannou ku pokrmu, a obilé nebeské dával jim.

25 Chléb mocných jedl člověk, seslal jim pokrmů do sytosti.

26 Obrátil vítr východní u povětří, a přivedl mocí svou vítr polední.

27 I dštil na ně masem jako prachem, a ptactvem pernatým jako pískem mořským.

28 Spustil je do prostřed vojska jejich, a všudy vůkol stanů jejich.

29 I jedli, a nasyceni jsou hojně, a dal jim to, čehož žádali.

30 Ještě nevyplnili žádosti své, ještě pokrm byl v ústech jejich,

31 A v tom prchlivost Boží připadla na ně, a zbil tučné jejich, a přední Izraelské porazil.

32 S tím se vším vždy ještě hřešili, a nevěřili předivným skutkům jeho.

33 A protož dopustil na ně, že marně skonali dny své, a léta svá s chvátáním.

34 Když je hubil, jestliže ho hledali, a zase k Bohu silnému hned na úsvitě se navraceli,

35 Rozpomínajíce se na to, že Bůh byl skála jejich, a Bůh silný nejvyšší vykupitel jejich:

36 (Ačkoli mu s pochlebenstvím mluvili ústy svými, a jazykem svým lhali jemu.

37 A srdce jejich nebylo upřímé před ním, aniž se věrně měli v smlouvě jeho),

38 On jsa milosrdný, odpouštěl nepravosti jejich, a nezahladil jich; častokrát odvracel hněv svůj, a nevzbuzoval vší zůřivosti své.

39 Nebo pamatoval, že jsou tělo, vítr, kterýž odchází, a nenavracuje se zase.

40 Kolikrát jsou ho dráždili na poušti, a k bolesti přivodili na pustinách.

41 Týž i týž navracujíce se, pokoušeli Boha silného, a svatému Izraelskému cíle vyměřovali.

42 Nepamatovali na moc jeho, a na ten den, v kterémž je vysvobodil z ssoužení,

43 Když činil v Egyptě znamení svá, a zázraky své na poli Soan,

44 Když obrátil v krev řeky a potoky jejich, tak že jich píti nemohli.

45 Dopustil na ně směsici žížal, aby je žraly, a žáby, aby je hubily.

46 A dal chroustům úrody jejich, a úsilí jejich kobylkám.

47 Stloukl krupami réví jejich, a stromy fíkové jejich ledem.

48 Vydal krupobití na hovada jejich, a na dobytek jejich uhlí řeřavé.

49 Poslal na ně prchlivost hněvu svého, rozpálení, zůřivost i ssoužení, dopustiv na ně anděly zlé.

50 Uprostrannil stezku prchlivosti své, neuchoval od smrti duše jejich, ano i na hovada jejich mor dopustil.

51 A pobil všecko prvorozené v Egyptě, prvotiny síly v staních Chamových.

52 Ale lid svůj vyvedl jako ovce, a vodil se s nimi jako s stádem po poušti.

53 Vodil je v bezpečnosti, tak že nestrašili, nepřátely pak jejich přikrylo moře,

54 Až je přivedl ku pomezí svatosti své, na horu tu, kteréž dobyla pravice jeho.

55 Vyhnav před tváří jejich národy, způsobil to, aby jim na provazec dědictví jejich přišli, a aby přebývala v staních jejich pokolení Izraelská.

56 Však vždy předce pokoušeli a dráždili Boha nejvyššího, a svědectví jeho neostříhali.

57 Ale zpět odšedše, převráceně činili, jako i předkové jejich; uchýlili se jako mylné lučiště.

58 Nebo popouzeli ho výsostmi svými, a rytinami svými k horlení přivedli jej.

59 Slyšel Bůh, a rozhněval se, a u velikou ošklivost vzal Izraele,

60 Tak že opustiv příbytek v Sílo, stánek, kterýž postavil mezi lidmi,

61 Vydal v zajetí sílu svou, a slávu svou v ruce nepřítele.

62 Dal pod meč lid svůj, a na dědictví své se rozhněval.

63 Mládence jeho sežral oheň, a panny jeho nebyly chváleny.

64 Kněží jejich od meče padli, a vdovy jejich neplakaly.

65 Potom pak procítil Pán jako ze sna, jako silný rek, kterýž po víně sobě vykřikuje.

66 A ranil nepřátely své po zadu, a u věčné pohanění je vydal.

67 Ačkoli pak pohrdl stánkem Jozefovým, a pokolení Efraimova nevyvolil,

68 Však vyvolil pokolení Judovo, horu Sion, kterouž zamiloval.

69 A vystavěl sobě, jako hrad vysoký, svatyni svou, jako zemi, kterouž utvrdil na věky.

70 A vyvolil Davida služebníka svého, vzav jej od chlévů stáda.

71 Když chodil za ovcemi březími, zavedl jej, aby pásl Jákoba, lid jeho, a Izraele, dědictví jeho.

72 Kterýž pásl je v upřímnosti srdce svého, a zvláštní opatrností rukou svých vodil je.