1 Ao mestre de canto. De Davi, servo do Senhor, que dirigiu as palavras deste cântico ao Senhor, no dia em que ficou livre de todos os seus inimigos e das mãos de Saul. Disse: Eu vos amo, Senhor, minha força!
2 O Senhor é o meu rochedo, minha fortaleza e meu libertador. Meu Deus é a minha rocha, onde encontro o meu refúgio, meu escudo, força de minha salvação e minha cidadela.
3 Invoco o Senhor, digno de todo louvor, e fico livre dos meus inimigos.
4 Circundavam-me os vagalhões da morte, torrentes devastadoras me atemorizavam,
5 enlaçavam-se as cadeias da habitação dos mortos, a própria morte me prendia em suas redes.
6 Na minha angústia, invoquei o Senhor, gritei para meu Deus: do seu templo ele ouviu a minha voz, e o meu clamor em sua presença chegou aos seus ouvidos.
7 A terra vacilou e tremeu, os fundamentos das montanhas fremiram, abalaram-se, porque Deus se abrasou em cólera:
8 suas narinas exalavam fumaça; sua boca, fogo devorador, brasas incandescentes.
9 Ele inclinou os céus e desceu, calcando aos pés escuras nuvens.
10 Cavalgou sobre um querubim e voou, planando nas asas do vento.
11 Envolveu-se nas trevas como se fossem véu, fez para si uma tenda das águas tenebrosas, densas nuvens.
12 Do esplendor de sua presença suas nuvens avançaram: saraiva e centelhas de fogo.
13 Dos céus trovejou o Senhor, o Altíssimo fez ressoar a sua voz.
14 Lançou setas e dispersou os inimigos, fulminou relâmpagos e os desbaratou.
15 E apareceu descoberto o leito do mar, ficaram à vista os fundamentos da terra, ante a vossa ameaçadora voz, ó Senhor, ante o furacão de vossa cólera.
16 Do alto estendeu a sua mão e me pegou, e retirou-me das águas profundas,
17 livrou-me de inimigo poderoso, dos meus adversários mais fortes do que eu.
18 Investiram contra mim no dia do meu infortúnio, mas o Senhor foi o meu arrimo;
19 pôs-me a salvo e livrou-me, porque me ama.
20 O Senhor me tratou segundo a minha inocência, retribuiu-me segundo a pureza de minhas mãos,
21 porque guardei os caminhos do Senhor e não pequei separando-me do meu Deus.
22 Tenho diante dos olhos todos os seus preceitos e não me desvio de suas leis.
23 Ando irrepreensivelmente diante dele, guardando-me do meu pecado.
24 O Senhor retribuiu-me segundo a minha justiça, segundo a pureza de minhas mãos diante dos seus olhos.
25 Com quem é bondoso vos mostrais bondoso, com o homem íntegro vos mostrais íntegro;
26 puro com quem é puro; prudente com quem é astuto.
27 Os humildes salvais, os semblantes soberbos humilhais.
28 Senhor, sois vós que fazeis brilhar o meu farol, sois vós que dissipais as minhas trevas.
29 Convosco afrontarei batalhões, com meu Deus escalarei muralhas.
30 Os caminhos de Deus são perfeitos, a palavra do Senhor é pura. Ele é o escudo de todos os que nele se refugiam.
31 Pois quem é Deus senão o Senhor? Quem é o rochedo, senão o nosso Deus?
32 É Deus quem me cinge de coragem e aplana o meu caminho.
33 Torna os meus pés velozes como os das gazelas e me instala nas alturas.
34 Adestra minhas mãos para o combate e meus braços para o tiro de arco.
35 Vós me dais o escudo que me salva. Vossa destra me sustém, e vossa bondade me engrandece.
36 Alargais o caminho a meus passos, para meus pés não resvalarem.
37 Dou caça aos inimigos e os alcanço, e não volto sem que os tenha aniquilado.
38 De tal sorte os despedaço, que não mais poderão levantar-se: eles ficam caídos a meus pés.
39 Vós me cingis de coragem para a luta e ante mim dobrais os meus adversários.
40 Afugentais da minha presença os meus inimigos e reduzis ao silêncio os que me aborrecem.
41 Gritam por socorro, mas não há quem os salve; clamam ao Senhor, mas não responde...
42 Eu os disperso como o pó que o vento leva, e os esmago como o barro das estradas.
43 Vós me livrais das revoltas do povo e me colocais à frente das nações; povos que eu desconhecia se tornaram meus servos.
44 Gente estranha me serve abnegadamente e me obedece à primeira intimação.
45 Gente estranha desfalece e sai tremendo de seus esconderijos.
46 Viva o Senhor e bendito seja o meu rochedo! Exaltado seja Deus, que me salva!
47 Deus, que me proporciona a vingança e avassala nações a meus pés.
48 Sois vós que me libertais dos meus inimigos, me exaltais acima dos meus adversários e me salvais do homem violento.
49 Por isso vos louvarei, ó Senhor, entre as nações e celebrarei o vosso nome.
50 Ele prepara grandes vitórias a seu rei e faz misericórdia a seu ungido, a Davi e a sua descendência para sempre.
1 Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.
2 Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!
3 Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.
4 Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
5 Dødens rep omspente mig, og fordervelsens strømmer forferdet mig.
6 Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig.
7 I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører.
8 Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt.
9 Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham.
10 Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter.
11 Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger.
12 Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer.
13 Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.
14 Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.
15 Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}
16 Da kom vannenes strømmer til syne, og jordens grunnvoller blev avdekket ved din trusel, Herre, for din neses åndepust.
17 Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann.
18 Han fridde mig ut fra min sterke fiende og fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige.
19 De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte.
20 Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.
21 Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet.
22 For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud.
23 For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.
24 Og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd.
25 Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter mine henders renhet for hans øine.
26 Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise mann viser du dig rettvis,
27 mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang.
28 For du frelser elendige folk, og du fornedrer høie øine.
29 For du lar min lampe skinne; Herren min Gud opklarer mitt mørke.
30 For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, og ved min Gud springer jeg over murer.
31 Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe, uten vår Gud?
33 Den Gud som omgjorder mig med kraft og gjør min vei fri for støt,
34 som gir mig føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider,
35 som oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen.
36 Og du gir mig din frelse til skjold, og din høire hånd støtter mig, og din mildhet gjør mig stor.
37 Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke.
38 Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.
39 Jeg knuser dem, så de ikke makter å reise sig; de faller under mine føtter.
40 Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig.
41 Og mine fiender lar du vende mig ryggen, og mine avindsmenn utrydder jeg.
42 De roper, men der er ingen frelser - til Herren, men han svarer dem ikke.
43 Og jeg knuser dem som støv for vinden, jeg tømmer dem ut som søle på gatene.
44 Du redder mig fra folkekamper, du setter mig til hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenmer, tjener mig.
45 Bare de hører om mig, blir de mig lydige; fremmede kryper for mig.
46 Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.
47 Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,
48 den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,
49 som frir mig ut fra mine fiender; ja, over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig.
50 Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.
51 Han gjør frelsen stor for sin konge, han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.