Salmos 78 - Bíblia Online

Hino de Asaf. Escuta, ó meu povo, minha doutrina; às palavras de minha boca presta atenção. 
Abrirei os lábios, pronunciarei sentenças, desvendarei os mistérios das origens. 
O que ouvimos e aprendemos, através de nossos pais, 
nada ocultaremos a seus filhos, narrando à geração futura os louvores do Senhor, seu poder e suas obras grandiosas. 
Ele promulgou uma lei para Jacó, instituiu a legislação de Israel, para que aquilo que confiara a nossos pais, eles o transmitissem a seus filhos, 
a fim de que a nova geração o conhecesse, e os filhos que lhes nascessem pudessem também contar aos seus. 
Aprenderiam, assim, a pôr em Deus sua esperança, a não esquecer as divinas obras, a observar as suas leis; 
e a não se tornar como seus pais, geração rebelde e contumaz, de coração desviado, de espírito infiel a Deus. 
Os filhos de Efraim, hábeis no arco, voltaram as costas no dia do combate. 
Não guardaram a divina aliança, recusaram observar a sua lei. 
Eles esqueceram suas obras, e as maravilhas operadas ante seus olhos. 
Em presença de seus pais, ainda em terras do Egito, ele fez grandes prodígios nas planícies de Tanis. 
O mar foi dividido para lhes dar passagem, represando as águas, verticais como um dique; 
De dia ele os conduziu por trás de uma nuvem, e à noite ao clarão de uma flama. 
Rochedos foram fendidos por ele no deserto, com torrentes de água os dessedentara. 
Da pedra fizera jorrar regatos, e manar água como rios. 
Entretanto, continuaram a pecar contra ele, e a se revoltar contra o Altíssimo no deserto. 
Provocaram o Senhor em seus corações, reclamando iguarias de suas preferências. 
E falaram contra Deus: Deus será capaz de nos servir uma mesa no deserto? 
Eis que feriu a rocha para fazer jorrar dela água em torrentes. Mas poderia ele nos dar pão e preparar carne para seu povo? 
O Senhor ouviu e se irritou: sua cólera se acendeu contra Jacó, e sua ira se desencadeou contra Israel, 
porque não tiveram fé em Deus, nem confiaram em seu auxílio. 
Contudo, ele ordenou às nuvens do alto, e abriu as portas do céu. 
Fez chover o maná para saciá-los, deu-lhes o trigo do céu. 
Pôde o homem comer o pão dos fortes, e lhes mandou víveres em abundância, 
depois fez soprar no céu o vento leste, e seu poder levantou o vento sul. 
Fez chover carnes, então, como poeira, numerosas aves como as areias do mar, 
As quais caíram em seus acampamentos, ao redor de suas tendas. 
Delas comeram até se fartarem, e satisfazerem os seus desejos. 
Mas apenas o apetite saciaram, estando-lhes na boca ainda o alimento, 
desencadeia-se contra eles a cólera divina, fazendo perecer a sua elite, e prostrando a juventude de Israel. 
Malgrado tudo isso, persistiram em pecar, não se deixaram persuadir por seus prodígios. 
Então, Deus pôs súbito termo a seus dias, e seus anos tiveram repentino fim. 
Quando os feria, eles o procuravam, e de novo se voltavam para Deus. 
E se lembravam que Deus era o seu rochedo, e que o Altíssimo lhes era o salvador. 
Mas suas palavras enganavam, e lhe mentiam com a sua língua. 
Seus corações não falavam com franqueza, não eram fiéis à sua aliança. 
Mas ele, por compaixão, perdoava-lhes a falta e não os exterminava. Muitas vezes reteve sua cólera, não se entregando a todo o seu furor. 
Sabendo que eles eram simples carne, um sopro só, que passa sem voltar. 
Quantas vezes no deserto o provocaram, e na solidão o afligiram! 
Recomeçaram a tentar a Deus, a exasperar o Santo de Israel. 
Esqueceram a obra de suas mãos, no dia em que os livrou do adversário, 
quando operou seus prodígios no Egito e maravilhas nas planícies de Tânis; 
quando converteu seus rios em sangue, a fim de impedi-los de beber de suas águas; 
quando enviou moscas para os devorar e rãs que os infestaram; 
quando entregou suas colheitas aos pulgões, e aos gafanhotos o fruto de seu trabalho; 
quando arrasou suas vinhas com o granizo, e suas figueiras com a geada; 
quando extinguiu seu gado com saraivadas, e seus rebanhos pelos raios; 
quando descarregou o ardor de sua cólera, indignação, furor, tribulação, um esquadrão de anjos da desgraça. 
Deu livre curso à sua cólera; longe de preservá-los da morte, ele entregou à peste os seres vivos. 
Matou os primogênitos no Egito, os primeiros partos nas habitações de Cam, 
enquanto retirou seu povo como ovelhas, e o fez atravessar o deserto como rebanho. 
Conduziu-o com firmeza sem nada ter que temer, enquanto aos inimigos os submergiu no mar. 
Ele os levou para uma terra santa, até os montes que sua destra conquistou. 
Ele expulsou nações diante deles, distribuiu-lhes as terras como herança, fez habitar em suas tendas as tribos de Israel. 
Mas ainda tentaram a Deus e provocaram o Altíssimo, e não observaram os seus preceitos. 
Transviaram-se e prevaricaram como seus pais, erraram o alvo, como um arco mal entesado. 
Provocaram-lhe a ira com seus lugares altos, e inflamaram-lhe o zelo com seus ídolos. 
À vista disso Deus se encolerizou e rejeitou Israel severamente. 
Abandonou o santuário de Silo, tabernáculo onde habitara entre os homens. 
Deixou conduzir cativa a arca de sua força, permitiu que a arca de sua glória caísse em mãos inimigas. 
Abandonou seu povo à espada, e se irritou contra a sua herança. 
O fogo devorou sua juventude, suas filhas não encontraram desponsório. 
Seus sacerdotes pereceram pelo gládio, e as viúvas não choraram mais seus mortos. 
Então, o Senhor despertou como de um sono, como se fosse um guerreiro dominado pelo vinho. 
E feriu pelas costas os inimigos, infligindo-lhes eterna igomínia. 
Rejeitou o tabernáculo de José, e repeliu a tribo de Efraim. 
Mas escolheu a de Judá e o monte Sião, monte de predileção. 
Construiu seu santuário, qual um céu, estável como a terra, firmada para sempre. 
Escolhendo a Davi, seu servo, e o tomando dos apriscos das ovelhas. 
Chamou-o do cuidado das ovelhas e suas crias, para apascentar o rebanho de Jacó, seu povo, e de Israel, sua herança. 
Davi foi para eles um pastor reto de coração, que os dirigiu com mão prudente. 

En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! 
Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. 
Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, 
det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. 
Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, 
forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn 
og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud 
og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. 
Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag. 
De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, 
og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. 
For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.} 
Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. 
Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. 
Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. 
Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. 
Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. 
Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. 
Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? 
Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? 
Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, 
fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 
Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. 
Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. 
Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} 
Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. 
Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, 
og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. 
Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. 
De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, 
da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. 
Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. 
Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. 
Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud 
og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. 
Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. 
Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. 
Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. 
Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. 
Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! 
Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. 
De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, 
han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. 
Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. 
Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. 
Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.} 
Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. 
Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. 
Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. 
Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. 
Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. 
Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. 
Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. 
Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. 
Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. 
Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. 
De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. 
Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. 
Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. 
Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. 
Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. 
Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. 
Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. 
Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.} 
Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. 
Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. 
Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme, 
men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. 
Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. 
Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; 
fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. 
Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd. 

Salmos 79

Veja também

O papel da fé e da obediência na vida de Abraão

Os últimos ensinamentos de Jesus antes da cruz