1 Ao mestre de canto. Conforme: Muda pomba de longínquas terras. Cântico de Davi, quando vai para junto dos filisteus, em Get. Tende piedade de mim, ó Deus, porque aos pés me pisam os homens; sem cessar eles me oprimem combatendo.2 Meus inimigos continuamente me espezinham, são numerosos os que me fazem guerra.3 Ó Altíssimo, quando o terror me assalta, é em vós que eu ponho a minha confiança.4 É em Deus, cuja promessa eu proclamo, sim, é em Deus que eu ponho minha esperança; nada temo: que mal me pode fazer um ser de carne?5 O dia inteiro eles me difamam, seus pensamentos todos são para o meu mal;6 Reúnem-se, armam ciladas, observam meus passos, e odeiam a minha vida.7 Tratai-os segundo a sua iniqüidade. Ó meu Deus, em vossa cólera, prostrai esses povos.8 Vós conheceis os caminhos do meu exílio, vós recolhestes minhas lágrimas em vosso odre; não está tudo escrito em vosso livro?9 Sempre que vos invocar, meus inimigos recuarão: bem sei que Deus está por mim.10 É em Deus, cuja promessa eu proclamo,11 é em Deus que eu ponho minha esperança; nada temo: que mal me pode fazer um ser de carne?12 Os votos que fiz, ó Deus, devo cumpri-los; oferecer-vos-ei um sacrifício de louvor,13 porque da morte livrastes a minha vida, e da queda preservastes os meus pés, para que eu ande na presença de Deus, na luz dos vivos.

1 Til sangmesteren; efter "Den målløse due på de fjerne steder"*; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 21, 10 fg.}2 Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig.3 Mine fiender søker å opsluke mig hele dagen; for mange er de som strider mot mig i overmot.4 På den dag jeg frykter, setter jeg min lit til dig.5 Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig?6 Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde.7 De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet.8 Skulde de undslippe tross sin ondskap? Støt folkeslag ned i vrede, Gud!9 Hvor ofte jeg har flyktet, det har du tellet; mine tårer er gjemt i din flaske; står de ikke i din bok?10 Da skal mine fiender vende tilbake, på den dag jeg roper; dette vet jeg at Gud er med mig.11 Ved Gud priser jeg ordet; ved Herren priser jeg ordet.12 Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske kunne gjøre mig?13 På mig, Gud, hviler løfter til dig; jeg vil betale dig med takksigelser.14 For du har fridd min sjel fra døden, ja mine føtter fra fall, så jeg kan vandre for Guds åsyn i de levendes lys.