1 Ao mestre de canto. Salmo de Davi. Ó Deus de meu louvor, não fiqueis insensível,
2 porque contra mim se abriu boca ímpia e pérfida.
3 Falaram-me com palavras mentirosas, com discursos odiosos me envolveram; e sem motivo me atacaram.
4 Em resposta ao meu afeto me acusaram. Eu, porém, orava.
5 Pagaram-me o bem com o mal, e o amor com o ódio.
6 Suscitai contra ele um ímpio, levante-se à sua direita um acusador.
7 Quando o julgarem, saia condenado, e sem efeito o seu recurso.
8 Sejam abreviados os seus dias, tome outro o seu encargo.
9 Fiquem órfãos os seus filhos, e viúva a sua esposa.
10 Andem errantes e mendigos os seus filhos, expulsos de suas casas devastadas.
11 Arrebate o credor todos os seus bens, estrangeiros pilhem o fruto de seu trabalho.
12 Ninguém lhes tenha misericórdia, nem haja quem se condoa de seus órfãos.
13 Exterminada seja a sua descendência, extinga-se o seu nome desde a segunda geração.
14 Conserve o Senhor a lembrança da culpa de seus pais, jamais se apague o pecado de sua mãe.
15 Deus os tenha sempre presentes na memória, e risque-se da terra a sua lembrança,
16 porque jamais pensou em ter misericórdia, mas perseguiu o pobre e desvalido e teve ódio mortal ao homem de coração abatido.
17 Amou a maldição: que ela caia sobre ele! Recusou a bênção: que ela o abandone!
18 Seja coberto de maldição como de um manto, que ela penetre em suas entranhas como água e se infiltre em seus ossos como óleo.
19 Seja-lhe como a veste que o cobre, como um cinto que o cinja para sempre.
20 Esta, a paga do Senhor àqueles que me acusam e que só dizem mal de mim.
21 Mas vós, Senhor Deus, tratai-me segundo a honra de vosso nome. Salvai-me em nome de vossa benigna misericórdia,
22 porque sou pobre e miserável; trago, dentro de mim, um coração ferido.
23 Vou-me extinguindo como a sombra da tarde que declina, sou levado para longe como o gafanhoto.
24 Vacilam-me os joelhos à força de jejuar, e meu corpo se definha de magreza.
25 Fizeram-me objeto de escárnio, abanam a cabeça ao me ver.
26 Ajudai-me, Senhor, meu Deus. Salvai-me segundo a vossa misericórdia.
27 Que reconheçam aqui a vossa mão, e saibam que fostes vós que assim fizestes.
28 Enquanto amaldiçoam, abençoai-me. Sejam confundidos os que se insurgem contra mim, e que vosso servo seja cumulado de alegria.
29 Cubram-se de ignomínia meus detratores, e envolvam-se de vergonha como de um manto.
30 Celebrarei altamente o Senhor, e o louvarei em meio à multidão,
31 porque ele se pôs à direita do pobre, para o salvar dos que o condenam.
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.