1 Salmo de Asaf. Oh, como Deus é bom para os corações retos, e o Senhor para com aqueles que têm o coração puro!
2 Contudo, meus pés iam resvalar, por pouco não escorreguei,
3 porque me indignava contra os ímpios, vendo o bem-estar dos maus:
4 não existe sofrimento para eles, seus corpos são robustos e sadios.
5 Dos sofrimentos dos mortais não participam, não são atormentados como os outros homens.
6 Eles se adornam com um colar de orgulho, e se cobrem com um manto de arrogância.
7 Da gordura que os incha sai a iniqüidade, e transborda a temeridade.
8 Zombam e falam com malícia, discursam, altivamente, em tom ameaçador.
9 Com seus propósitos afrontam o céu e suas línguas ferem toda a terra.
10 Por isso se volta para eles o meu povo, e bebe com avidez das suas águas.
11 E dizem então: Porventura Deus o sabe? Tem o Altíssimo conhecimento disto?
12 Assim são os pecadores que, tranqüilamente, aumentam suas riquezas.
13 Então foi em vão que conservei o coração puro e na inocência lavei as minhas mãos?
14 Pois tenho sofrido muito e sido castigado cada dia.
15 Se eu pensasse: Também vou falar como eles, seria infiel à raça de vossos filhos.
16 Reflito para compreender este problema, mui penosa me pareceu esta tarefa,
17 até o momento em que entrei no vosso santuário e em que me dei conta da sorte que os espera.
18 Sim, vós os colocais num terreno escorregadio, à ruína vós os conduzis.
19 Eis que subitamente se arruinaram, sumiram, destruídos por catástrofe medonha.
20 Como de um sonho ao se despertar, Senhor, levantando-vos, desprezais a sombra deles.
21 Quando eu me exasperava e se me atormentava o coração,
22 eu ignorava, não entendia, como um animal qualquer.
23 Mas estarei sempre convosco, porque vós me tomastes pela mão.
24 Vossos desígnios me conduzirão, e, por fim, na glória me acolhereis.
25 Afora vós, o que há para mim no céu? Se vos possuo, nada mais me atrai na terra.
26 Meu coração e minha carne podem já desfalecer, a rocha de meu coração e minha herança eterna é Deus.
27 Sim, perecem aqueles que de vós se apartam, destruís os que procuram satisfação fora de vós.
28 Mas, para mim, a felicidade é me aproximar de Deus, é pôr minha confiança no Senhor Deus, a fim de narrar as vossas maravilhas diante das portas da filha de Sião.
1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.
2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.
3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.
4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.
5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.
6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.
7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.
8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.
9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.
10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}
11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?
12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.
13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;
14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.
15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}
16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}
17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.
18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.
19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.
20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.
21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,
22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.
23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.
24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.
26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.
27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}
28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.