1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.
2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,
3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!
4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.
5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.
6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,
7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?
8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham
9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -
10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.
11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.
12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.
13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.
14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.
15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.
16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.
17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!
18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.
19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,
20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.
21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.
1 To the Overseer. -- By sons of Korah. A Psalm. Hear this, all ye peoples, Give ear, all ye inhabitants of the world.
2 Both low and high, together rich and needy.
3 My mouth speaketh wise things, And the meditations of my heart [are] things of understanding.
4 I incline to a simile mine ear, I open with a harp my riddle:
5 Why do I fear in days of evil? The iniquity of my supplanters doth compass me.
6 Those trusting on their wealth, And in the multitude of their riches, Do shew themselves foolish.
7 A brother doth no one at all ransom, He doth not give to God his atonement.
8 And precious [is] the redemption of their soul, And it hath ceased -- to the age.
9 And still he liveth for ever, He seeth not the pit.
10 For he seeth wise men die, Together the foolish and brutish perish, And have left to others their wealth.
11 Their heart [is]: Their houses [are] to the age, Their tabernacles to all generations. They proclaimed their names over the lands.
12 And man in honour doth not remain, He hath been like the beasts, they have been cut off.
13 This their way [is] folly for them, And their posterity with their sayings are pleased. Selah.
14 As sheep for Sheol they have set themselves, Death doth afflict them, And the upright rule over them in the morning, And their form [is] for consumption. Sheol [is] a dwelling for him.
15 Only, God doth ransom my soul from the hand of Sheol, For He doth receive me. Selah.
16 Fear not, when one maketh wealth, When the honour of his house is abundant,
17 For at his death he receiveth nothing, His honour goeth not down after him.
18 For his soul in his life he blesseth, (And they praise thee when thou dost well for thyself.)
19 It cometh to the generation of his fathers, For ever they see not the light.
20 Man in honour, who understandest not, Hath been like the beasts, they have been cut off!