1 Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.}2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

1 To the Overseer. -- `On a disease.` -- An instruction, by David. A fool said in his heart, `There is no God.` They have done corruptly, Yea, they have done abominable iniquity, There is none doing good.2 God from the heavens looked on the sons of men, To see if there be an understanding one, [One] seeking God.3 Every one went back, together they became filthy, There is none doing good -- not even one.4 Have not workers of iniquity known, Those eating my people have eaten bread, God they have not called.5 There they feared a fear -- there was no fear, For God hath scattered the bones of him Who is encamping against thee, Thou hast put to shame, For God hath despised them.6 Who doth give from Zion the salvation of Israel? When God turneth back [to] a captivity of His people, Jacob doth rejoice -- Israel is glad!