1 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?
2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:
3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!
4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.
5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:
6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!
7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.
8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.
9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.
10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!
11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!
12 Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}
1 Why have nations tumultuously assembled? And do peoples meditate vanity?
2 Station themselves do kings of the earth, And princes have been united together, Against Jehovah, and against His Messiah:
3 `Let us draw off Their cords, And cast from us Their thick bands.`
4 He who is sitting in the heavens doth laugh, The Lord doth mock at them.
5 Then doth He speak unto them in His anger, And in His wrath He doth trouble them:
6 `And I -- I have anointed My King, Upon Zion -- My holy hill.`
7 I declare concerning a statute: Jehovah said unto me, `My Son Thou [art], I to-day have brought thee forth.
8 Ask of Me and I give nations -- thy inheritance, And thy possession -- the ends of earth.
9 Thou dost rule them with a sceptre of iron, As a vessel of a potter Thou dost crush them.`
10 And now, O kings, act wisely, Be instructed, O judges of earth,
11 Serve ye Jehovah with fear, And rejoice with trembling.
12 Kiss the Chosen One, lest He be angry, And ye lose the way, When His anger burneth but a little, O the happiness of all trusting in Him!