1 Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.}

2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.

3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.

4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.

5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.

6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.

7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.

1 The fool has said in his heart, "There is no God."

They are corrupt, and have done abominable iniquity.

There is no one who does good.

2 God looks down from heaven on the children of men,

to see if there are any who understood,

who seek after God.

3 Every one of them has gone back.

They have become filthy together.

There is no one who does good, no, not one.

4 Have the workers of iniquity no knowledge,

who eat up my people as they eat bread,

and don’t call on God?

5 There they were in great fear, where no fear was,

for God has scattered the bones of him who encamps against you.

You have put them to shame,

because God has rejected them.

6 Oh that the salvation of Israel would come out of Zion!

When God brings back his people from captivity,

then Jacob shall rejoice,

and Israel shall be glad.