1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.}
13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
25 Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.}
26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
46 Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.}
47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}
65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
1 Hear my teaching, my people.
Turn your ears to the words of my mouth.
2 I will open my mouth in a parable.
I will utter dark sayings of old,
3 which we have heard and known,
and our fathers have told us.
4 We will not hide them from their children,
telling to the generation to come the praises of Yahweh,
his strength, and his wondrous deeds that he has done.
5 For he established a covenant in Jacob,
and appointed a teaching in Israel,
which he commanded our fathers,
that they should make them known to their children;
6 that the generation to come might know, even the children who should be born;
who should arise and tell their children,
7 that they might set their hope in God,
and not forget God’s deeds,
but keep his commandments,
8 and might not be as their fathers—
a stubborn and rebellious generation,
a generation that didn’t make their hearts loyal,
whose spirit was not steadfast with God.
9 The children of Ephraim, being armed and carrying bows,
turned back in the day of battle.
10 They didn’t keep God’s covenant,
and refused to walk in his law.
11 They forgot his doings,
his wondrous deeds that he had shown them.
12 He did marvelous things in the sight of their fathers,
in the land of Egypt, in the field of Zoan.
13 He split the sea, and caused them to pass through.
He made the waters stand as a heap.
14 In the daytime he also led them with a cloud,
and all night with a light of fire.
15 He split rocks in the wilderness,
and gave them drink abundantly as out of the depths.
16 He brought streams also out of the rock,
and caused waters to run down like rivers.
17 Yet they still went on to sin against him,
to rebel against the Most High in the desert.
18 They tempted God in their heart
by asking food according to their desire.
19 Yes, they spoke against God.
They said, "Can God prepare a table in the wilderness?
20 Behold, he struck the rock, so that waters gushed out,
and streams overflowed.
Can he give bread also?
Will he provide meat for his people?"
21 Therefore Yahweh heard, and was angry.
A fire was kindled against Jacob,
anger also went up against Israel,
22 because they didn’t believe in God,
and didn’t trust in his salvation.
23 Yet he commanded the skies above,
and opened the doors of heaven.
24 He rained down manna on them to eat,
and gave them food from the sky.
25 Man ate the bread of angels.
He sent them food to the full.
26 He caused the east wind to blow in the sky.
By his power he guided the south wind.
27 He also rained meat on them as the dust,
winged birds as the sand of the seas.
28 He let them fall in the middle of their camp,
around their habitations.
29 So they ate, and were well filled.
He gave them their own desire.
30 They didn’t turn from their cravings.
Their food was yet in their mouths,
31 when the anger of God went up against them,
killed some of their strongest,
and struck down the young men of Israel.
32 For all this they still sinned,
and didn’t believe in his wondrous works.
33 Therefore he consumed their days in vanity,
and their years in terror.
34 When he killed them, then they inquired after him.
They returned and sought God earnestly.
35 They remembered that God was their rock,
the Most High God, their redeemer.
36 But they flattered him with their mouth,
and lied to him with their tongue.
37 For their heart was not right with him,
neither were they faithful in his covenant.
38 But he, being merciful, forgave iniquity, and didn’t destroy them.
Yes, many times he turned his anger away,
and didn’t stir up all his wrath.
39 He remembered that they were but flesh,
a wind that passes away, and doesn’t come again.
40 How often they rebelled against him in the wilderness,
and grieved him in the desert!
41 They turned again and tempted God,
and provoked the Holy One of Israel.
42 They didn’t remember his hand,
nor the day when he redeemed them from the adversary;
43 how he set his signs in Egypt,
his wonders in the field of Zoan,
44 he turned their rivers into blood,
and their streams, so that they could not drink.
45 He sent among them swarms of flies, which devoured them;
and frogs, which destroyed them.
46 He also gave their increase to the caterpillar,
and their labor to the locust.
47 He destroyed their vines with hail,
their sycamore fig trees with frost.
48 He also gave over their livestock to the hail,
and their flocks to hot thunderbolts.
49 He threw on them the fierceness of his anger,
wrath, indignation, and trouble,
and a band of angels of evil.
50 He made a path for his anger.
He didn’t spare their soul from death,
but gave their life over to the pestilence,
51 and struck all the firstborn in Egypt,
the chief of their strength in the tents of Ham.
52 But he led out his own people like sheep,
and guided them in the wilderness like a flock.
53 He led them safely, so that they weren’t afraid,
but the sea overwhelmed their enemies.
54 He brought them to the border of his sanctuary,
to this mountain, which his right hand had taken.
55 He also drove out the nations before them,
allotted them for an inheritance by line,
and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
56 Yet they tempted and rebelled against the Most High God,
and didn’t keep his testimonies,
57 but turned back, and dealt treacherously like their fathers.
They were twisted like a deceitful bow.
58 For they provoked him to anger with their high places,
and moved him to jealousy with their engraved images.
59 When God heard this, he was angry,
and greatly abhorred Israel,
60 so that he abandoned the tent of Shiloh,
the tent which he placed among men,
61 and delivered his strength into captivity,
his glory into the adversary’s hand.
62 He also gave his people over to the sword,
and was angry with his inheritance.
63 Fire devoured their young men.
Their virgins had no wedding song.
64 Their priests fell by the sword,
and their widows couldn’t weep.
65 Then the Lord awakened as one out of sleep,
like a mighty man who shouts by reason of wine.
66 He struck his adversaries backward.
He put them to a perpetual reproach.
67 Moreover he rejected the tent of Joseph,
and didn’t choose the tribe of Ephraim,
68 But chose the tribe of Judah,
Mount Zion which he loved.
69 He built his sanctuary like the heights,
like the earth which he has established forever.
70 He also chose David his servant,
and took him from the sheepfolds;
71 from following the ewes that have their young,
he brought him to be the shepherd of Jacob, his people,
and Israel, his inheritance.
72 So he was their shepherd according to the integrity of his heart,
and guided them by the skillfulness of his hands.