1 Why, Jehovah, standest thou afar off? {Why} hidest thou thyself in times of distress?

2 The wicked, in his pride, doth hotly pursue the afflicted. They shall be taken in the devices that they have imagined.

3 For the wicked boasteth of his soul's desire, and he blesseth the covetous; he contemneth Jehovah.

4 The wicked {saith}, in the haughtiness of his countenance, He doth not search out: all his thoughts are, There is no God!

5 His ways always succeed; thy judgments are far above out of his sight; {as for} all his adversaries, he puffeth at them.

6 He saith in his heart, I shall not be moved; from generation to generation I shall be in no adversity.

7 His mouth is full of cursing, and deceit, and oppression; under his tongue is mischief and iniquity.

8 He sitteth in the lurking-places of the villages; in the secret places doth he slay the innocent: his eyes watch for the wretched.

9 He lieth in wait secretly, like a lion in his thicket; he lieth in wait to catch the afflicted: he doth catch the afflicted, drawing him into his net.

10 He croucheth, he boweth down, that the wretched may fall by his strong ones.

11 He saith in his heart, *God hath forgotten, he hideth his face, he will never see {it}.

12 Arise, Jehovah; O *God, lift up thy hand: forget not the afflicted.

13 Wherefore doth the wicked contemn God? He hath said in his heart, Thou wilt not require {it}.

14 Thou hast seen {it}, for thou thyself beholdest trouble and vexation, to requite by thy hand. The wretched committeth himself unto thee; thou hast been the helper of the fatherless.

15 Break thou the arm of the wicked, and as for the evil man, seek out his wickedness {till} thou find none.

16 Jehovah is King for ever and ever: the nations have perished out of his land.

17 Jehovah, thou hast heard the desire of the meek, thou hast established their heart: thou causest thine ear to hear,

18 To do justice to the fatherless and the oppressed one, that the man of the earth may terrify no more.

1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?

2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.

4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.

5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.

6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.

7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.

9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.

11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?

14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.

15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!

16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til

18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.