1 [To the chief Musician. 'Destroy not.' Of David. Michtam; when he fled from Saul in the cave.] Be gracious unto me, O God, be gracious unto me; for my soul taketh refuge in thee: yea, in the shadow of thy wings do I take refuge, until the calamities be overpast.

2 I will call unto God, the Most High; unto *God that performeth {all} for me.

3 He will send from the heavens and save me; he hath covered with reproach him that would swallow me up. Selah. God hath sent forth his loving-kindness and his truth.

4 My soul is in the midst of lions; I lie down {among} them that breathe out flames, the sons of men, whose teeth are spears and arrows, and their tongue a sharp sword.

5 Be exalted above the heavens, O God; let thy glory be above all the earth!

6 They have prepared a net for my steps; my soul was bowed down: they have digged a pit before me; they are fallen into the midst thereof. Selah.

7 My heart is fixed, O God, my heart is fixed: I will sing, yea, I will sing psalms.

8 Awake, my glory; awake, lute and harp: I will wake the dawn.

9 I will give thee thanks among the peoples, O Lord; of thee will I sing psalms among the nations:

10 For thy loving-kindness is great unto the heavens, and thy truth unto the clouds.

11 Be exalted above the heavens, O God; let thy glory be above all the earth!

1 Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 22, 1; 24, 4.}

2 Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over.

3 Jeg roper til Gud, den Høieste, til den Gud som fullfører sin gjerning for mig.

4 Han sender hjelp fra himmelen og frelser mig, når den som vil opsluke mig, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet.

5 Min sjel er midt iblandt løver; jeg må ligge iblandt dem som spruter ild, menneskebarn hvis tenner er spyd og piler, og hvis tunge er et skarpt sverd.

6 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

7 De stiller garn for mine trin, min sjel er nedbøiet; de graver en grav for mig, de faller selv midt i den. Sela.

8 Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

9 Våkn op, min ære*, våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. / {* d.e. sjel.}

10 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, jeg vil lovsynge dig blandt folkeslagene.

11 For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene.

12 Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!