1 [To the chief Musician. Upon Aijeleth-Shahar. A Psalm of David.] My *God, my *God, why hast thou forsaken me? {why art thou} far from my salvation, from the words of my groaning?
2 My God, I cry by day, and thou answerest not; and by night, and there is no rest for me:
3 And thou art holy, thou that dwellest amid the praises of Israel.
4 Our fathers confided in thee: they confided, and thou didst deliver them.
5 They cried unto thee, and were delivered; they confided in thee, and were not confounded.
6 But I am a worm, and no man; a reproach of men, and the despised of the people.
7 All they that see me laugh me to scorn; they shoot out the lip, they shake the head, {saying:}
8 Commit it to Jehovah-let him rescue him; let him deliver him, because he delighteth in him!
9 But thou art he that took me out of the womb; thou didst make me trust, upon my mother's breasts.
10 I was cast upon thee from the womb; thou art my *God from my mother's belly.
11 Be not far from me, for trouble is near; for there is none to help.
12 Many bulls have encompassed me; Bashan's strong ones have beset me round.
13 They gape upon me with their mouth, {as} a ravening and a roaring lion.
14 I am poured out like water, and all my bones are out of joint: my heart is become like wax; it is melted in the midst of my bowels.
15 My strength is dried up like a potsherd, and my tongue cleaveth to my palate; and thou hast laid me in the dust of death.
16 For dogs have encompassed me; an assembly of evil-doers have surrounded me: they pierced my hands and my feet.
17 I may count all my bones. They look, they stare upon me;
18 They part my garments among them, and cast lots upon my vesture.
19 But thou, Jehovah, be not far {from me}; O my strength, haste thee to help me.
20 Deliver my soul from the sword; my only one from the power of the dog;
21 Save me from the lion's mouth. Yea, from the horns of the buffaloes hast thou answered me.
22 I will declare thy name unto my brethren, in the midst of the congregation will I praise thee.
23 Ye that fear Jehovah, praise him; all ye the seed of Jacob, glorify him; and revere him, all ye the seed of Israel.
24 For he hath not despised nor abhorred the affliction of the afflicted; neither hath he hid his face from him: but when he cried unto him, he heard.
25 My praise is from thee, in the great congregation; I will pay my vows before them that fear him.
26 The meek shall eat and be satisfied; they shall praise Jehovah that seek him: your heart shall live for ever.
27 All the ends of the earth shall remember and turn unto Jehovah, and all the families of the nations shall worship before thee:
28 For the kingdom is Jehovah's, and he ruleth among the nations.
29 All the fat ones of the earth shall eat and worship; all they that go down to the dust shall bow before him, and he that cannot keep alive his own soul.
30 A seed shall serve him; it shall be accounted to the Lord for a generation.
31 They shall come, and shall declare his righteousness unto a people that shall be born, that he hath done {it}.
1 Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}
2 Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord.
3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.
4 Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger.
5 Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem.
6 Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme.
7 Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt.
8 Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier:
9 Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham.
10 Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.
11 På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud.
12 Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper.
13 Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig.
14 De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve.
15 Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv.
16 Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig.
17 For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter.
18 Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst.
19 De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel.
20 Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig!
21 Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.}
22 Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig!
23 Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig.
24 I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt!
25 For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han.
26 Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham.
27 De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!
28 Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.
29 For riket hører Herren til, og han hersker over folkene.
30 Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live.
31 Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.
32 De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for det folk som blir født, at han har gjort det.