1 [To the chief Musician. An instruction; of the sons of Korah.] As the hart panteth after the water-brooks, so panteth my soul after thee, O God.

2 My soul thirsteth for God, for the living *God: when shall I come and appear before God?

3 My tears have been my bread day and night, while they say unto me all the day, Where is thy God?

4 These things I remember and have poured out my soul within me: how I passed along with the multitude, how I went on with them to the house of God, with the voice of joy and praise, a festive multitude.

5 Why art thou cast down, my soul, and art disquieted in me? hope in God; for I shall yet praise him, {for} the health of his countenance.

6 My God, my soul is cast down within me; therefore do I remember thee from the land of the Jordan, and the Hermons, from mount Mizar.

7 Deep calleth unto deep at the noise of thy cataracts; all thy breakers and thy billows are gone over me.

8 In the day-time will Jehovah command his loving-kindness, and in the night his song shall be with me, a prayer unto the *God of my life.

9 I will say unto *God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?

10 As with a crushing in my bones mine adversaries reproach me, while they say unto me all the day, Where is thy God?

11 Why art thou cast down, my soul? and why art thou disquieted within me? hope in God; for I shall yet praise him, {who is} the health of my countenance, and my God.

1 Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.

2 Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!

3 Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

4 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

5 Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.

6 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.

7 Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.}

8 Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.

9 Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.

10 Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

11 Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

12 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.