1 Bless Jehovah, O my soul! Jehovah my God, thou art very great; thou art clothed with majesty and splendour;
2 Covering thyself with light as with a garment, stretching out the heavens like a tent-curtain; -
3 Who layeth the beams of his upper chambers in the waters, who maketh clouds his chariot, who walketh upon the wings of the wind;
4 Who maketh his angels spirits; his ministers a flame of fire.
5 He laid the earth upon its foundations: it shall not be removed for ever.
6 Thou hadst covered it with the deep, as with a vesture; the waters stood above the mountains:
7 At thy rebuke they fled, at the voice of thy thunder they hasted away; -
8 The mountains rose, the valleys sank, unto the place which thou hadst founded for them; -
9 Thou hast set a bound which they may not pass over, that they turn not again to cover the earth.
10 He sendeth the springs into the valleys: they run among the mountains;
11 They give drink to every beast of the field; the wild asses quench their thirst.
12 The birds of heaven dwell by them; they give forth their voice from among the branches.
13 He watereth the mountains from his upper-chambers: the earth is satisfied with the fruit of thy works.
14 He maketh the grass to grow for the cattle, and herb for the service of man; bringing forth bread out of the earth,
15 And wine which gladdeneth the heart of man; making {his} face shine with oil; and with bread he strengtheneth man's heart.
16 The trees of Jehovah are satisfied, the cedars of Lebanon, which he hath planted,
17 Where the birds make their nests; {as for} the stork, the fir trees are her house.
18 The high mountains are for the wild goats; the cliffs, a refuge for the rock-badgers.
19 He made the moon for seasons: the sun knoweth its going down.
20 Thou makest darkness, and it is night, wherein all the beasts of the forest creep forth:
21 The young lions roar after the prey, and to seek their food from *God.
22 The sun ariseth, they retreat, and lay them down in their dens.
23 Man goeth forth unto his work, and to his labour until the evening.
24 How manifold are thy works, O Jehovah! in wisdom hast thou made them all: the earth is full of thy riches.
25 Yonder is the great and wide sea: therein are moving things innumerable, living creatures small and great.
26 There go the ships; {there} that leviathan, which thou hast formed to play therein.
27 These all look unto thee, that thou mayest give their food in its season:
28 That thou givest unto them, they gather; thou openest thy hand, they are filled with good.
29 Thou hidest thy face, they are troubled; thou takest away their breath, they expire and return to their dust.
30 Thou sendest forth thy spirit, they are created, and thou renewest the face of the earth.
31 The glory of Jehovah will endure for ever; Jehovah will rejoice in his works.
32 He looketh on the earth, and it trembleth; he toucheth the mountains, and they smoke.
33 I will sing unto Jehovah as long as I live; I will sing psalms to my God while I have my being.
34 My meditation shall be pleasant unto him; I will rejoice in Jehovah.
35 Sinners shall be consumed out of the earth, and the wicked shall be no more. Bless Jehovah, O my soul. Hallelujah!
1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}
27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}