1 [To the chief Musician, to Jeduthun. A Psalm of David.] I said, I will take heed to my ways, that I sin not with my tongue: I will keep my mouth with a muzzle, while the wicked is before me.

2 I was dumb with silence, I held my peace from good; and my sorrow was stirred.

3 My heart burned within me; the fire was kindled in my musing: I spoke with my tongue,

4 Make me to know, Jehovah, mine end, and the measure of my days, what it is: I shall know how frail I am.

5 Behold, thou hast made my days {as} hand-breadths, and my lifetime is as nothing before thee; verily, every man, {even} the high placed, is altogether vanity. Selah.

6 Verily, man walketh in a vain show; verily they are disquieted in vain; he heapeth up {riches}, and knoweth not who shall gather them.

7 And now, what wait I for, Lord? my hope is in thee.

8 Deliver me from all my transgressions; make me not the reproach of the foolish.

9 I was dumb, I opened not my mouth; for *thou* hast done {it}.

10 Remove thy stroke away from me: I am consumed by the blow of thy hand.

11 When thou with rebukes dost correct a man for iniquity, thou makest his beauty to consume away like a moth: surely, every man is vanity. Selah.

12 Hear my prayer, Jehovah, and give ear unto my cry; be not silent at my tears: for I am a stranger with thee, a sojourner, like all my fathers.

13 Look away from me, and let me recover strength, before I go hence and be no more.

1 Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

2 Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennu er for mine øine.

3 Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

4 Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

5 La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

6 Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

7 Bare som et skyggebillede vandrer mannen, bare tomhet er deres uro; han dynger op og vet ikke hvem som skal samle det inn.

8 Og nu, hvad håper jeg på Herre? - Mitt håp står til dig.

9 Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

10 Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

11 Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

12 Tukter du en mann med straff for misgjerning, da fortærer du hans herlighet likesom møll; bare tomhet er hvert menneske. Sela.

13 Hør min bønn, Herre, og vend øret til mitt rop, ti ikke til min gråt! for jeg er en fremmed hos dig, en gjest som alle mine fedre.

14 Se bort fra mig, så mitt åsyn må bli opklaret, før jeg går herfra og er ikke mere!