1 [To the chief Musician. Of David. A Psalm.] O God of my praise, be not silent:
2 For the mouth of the wicked {man} and the mouth of deceit are opened against me: they have spoken against me with a lying tongue,
3 And with words of hatred have they encompassed me; and they fight against me without a cause.
4 For my love they are mine adversaries; but I {give myself unto} prayer.
5 And they have rewarded me evil for good, and hatred for my love.
6 Set a wicked {man} over him, and let {the} adversary stand at his right hand;
7 When he shall be judged, let him go out guilty, and let his prayer become sin;
8 Let his days be few, let another take his office;
9 Let his sons be fatherless, and his wife a widow;
10 Let his sons be vagabonds and beg, and let them seek {their bread} far from their desolate places;
11 Let the usurer cast the net over all that he hath, and let strangers despoil his labour;
12 Let there be none to extend kindness unto him, neither let there be any to favour his fatherless children;
13 Let his posterity be cut off; in the generation following let their name be blotted out:
14 Let the iniquity of his fathers be remembered with Jehovah, and let not the sin of his mother be blotted out;
15 Let them be before Jehovah continually, that he may cut off the memory of them from the earth:
16 Because he remembered not to shew kindness, but persecuted the afflicted and needy man, and the broken in heart, to slay him.
17 And he loved cursing; so let it come unto him. And he delighted not in blessing; and let it be far from him.
18 And he clothed himself with cursing like his vestment; so let it come into his bowels like water, and like oil into his bones;
19 Let it be unto him as a garment with which he covereth himself, and for a girdle wherewith he is constantly girded.
20 Let this be the reward of mine adversaries from Jehovah, and of them that speak evil against my soul.
21 But do *thou* for me, Jehovah, Lord, for thy name's sake; because thy loving-kindness is good, deliver me:
22 For I am afflicted and needy, and my heart is wounded within me.
23 I am gone like a shadow when it lengtheneth; I am tossed about like the locust;
24 My knees are failing through fasting, and my flesh hath lost its fatness;
25 And I am become a reproach unto them; {when} they look upon me they shake their heads.
26 Help me, Jehovah my God; save me according to thy loving-kindness:
27 That they may know that this is thy hand; that *thou*, Jehovah, hast done it.
28 Let *them* curse, but bless *thou*; when they rise up, let them be ashamed, and let thy servant rejoice.
29 Let mine adversaries be clothed with confusion, and let them cover themselves with their shame as with a mantle.
30 I will greatly celebrate Jehovah with my mouth; yea, I will praise him among the multitude.
31 For he standeth at the right hand of the needy, to save him from those that judge his soul.
1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!
2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.
3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak.
4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn.
5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.
6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!
7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd!
8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede!
9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke,
10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem!
11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid!
12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!
13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!
14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet!
15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden,
16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham.
17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham;
18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben.
19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med!
20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!
21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!
22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre.
23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.
24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme.
25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet.
26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet,
27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det!
28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig.
29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.
30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham;
31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.