1 [A Song, a Psalm for the sons of Korah. To the chief Musician. Upon Mahalath Leannoth. An instruction. Of Heman the Ezrahite.] Jehovah, God of my salvation, I have cried by day {and} in the night before thee.

2 Let my prayer come before thee; incline thine ear unto my cry.

3 For my soul is full of troubles, and my life draweth nigh to Sheol.

4 I am reckoned with them that go down into the pit; I am as a man that hath no strength:

5 Prostrate among the dead, like the slain that lie in the grave; whom thou rememberest no more, and who are cut off from thy hand.

6 Thou hast laid me in the lowest pit, in dark places, in the deeps.

7 Thy fury lieth hard upon me, and thou hast afflicted {me} with all thy waves. Selah.

8 Thou hast put my familiar friends far from me; thou hast made me an abomination unto them: I am shut up, and I cannot come forth.

9 Mine eye consumeth by reason of affliction. Upon thee, Jehovah, have I called every day; I have stretched out my hands unto thee.

10 Wilt thou do wonders to the dead? shall the shades arise and praise thee? Selah.

11 Shall thy loving-kindness be declared in the grave? thy faithfulness in Destruction?

12 Shall thy wonders be known in the dark? and thy righteousness in the land of forgetfulness?

13 But as for me, Jehovah, I cry unto thee, and in the morning my prayer cometh before thee.

14 Why, O Jehovah, castest thou off my soul? {why} hidest thou thy face from me?

15 I am afflicted and expiring from my youth up; I suffer thy terrors, {and} I am distracted.

16 Thy fierce anger hath gone over me; thy terrors have brought me to nought:

17 They have surrounded me all the day like water; they have compassed me about together.

18 Lover and associate hast thou put far from me: my familiar friends are darkness.

1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.