1 [To the chief Musician. On Mahalath: an instruction. Of David.] The fool hath said in his heart, There is no God! They have corrupted themselves, and have done abominable iniquity: there is none that doeth good.2 God looked down from the heavens upon the children of men, to see if there were any that did understand, that did seek God.3 Every one of them is gone back, they are together become corrupt: there is none that doeth good, not even one.4 Have the workers of iniquity no knowledge, eating up my people {as} they eat bread? they call not upon God.5 There were they in great fear, where no fear was; for God scattereth the bones of him that encampeth against thee. Thou hast put {them} to shame, for God hath despised them.6 Oh that the salvation of Israel were come out of Zion! When God turneth again the captivity of his people, Jacob shall be glad, Israel shall rejoice.

1 Til sangmesteren; efter Mahalat*; en læresalme av David. / {* betydningen uviss.}2 Dåren sier i sitt hjerte: Det er ikke nogen Gud. Onde og vederstyggelige er deres misgjerninger; det er ikke nogen som gjør godt.3 Gud skuer ned fra himmelen på menneskenes barn for å se om der er nogen forstandig, nogen som søker Gud.4 De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.5 Sanser de da ikke, de som gjør urett? De eter mitt folk likesom de eter brød; på Gud kaller de ikke.6 Da blev de grepet av stor frykt, de som ikke kjente frykt; for Gud spreder deres ben som leirer sig imot dig; du gjør dem til skamme, for Gud har forkastet dem.7 Å, at det fra Sion må komme frelse for Israel! Når Gud gjør ende på sitt folks fangenskap, da skal Jakob fryde sig, Israel glede sig.