1 Ouvi isto, todos os povos; Dai ouvidos, todos os habitantes do mundo:

2 Tanto plebeus, como de alta estirpe, Juntamente os ricos e os pobres.

3 A minha boca falará sabedoria; De entendimento será a meditação do meu coração.

4 Inclinarei o meu ouvido a uma parábola, Ao som da harpa declararei o meu enigma.

5 Por que hei de eu temer nos dias de adversidade, Quando me cercar a iniqüidade dos que me perseguem,

6 Dos que confiam na sua fazenda, E se gloriam na multidão das suas riquezas?

7 Nenhum deles pode de maneira alguma remir a seu irmão, Nem por ele dar um resgate a Deus

8 (Pois custa demais a remissão da vida deles, E esta tentativa tem de ser abandonada para sempre),

9 Para que continuasse a viver perpetuamente, E para que não visse a cova.

10 Pois vê-se que os sábios morrem, O estulto e o estúpido juntos perecem, E deixam a outros a sua fazenda.

11 O seu pensamento íntimo é que as suas casas permanecerão para sempre, E as suas moradas para todas as gerações; Eles dão às suas terras os seus próprios nomes.

12 O homem, porém, não permanece em dignidade: Antes é semelhante aos animais que perecem.

13 Este é o caminho dos que confiam em si mesmos, E o dos que os seguem, aplaudindo o que eles dizem. (Selá)

14 Como ovelhas são encurralados no Cheol, A morte os pastoreia. Os justos dominam sobre eles de manhã, A sua formosura, consumi-la-á o Cheol, Para não ter mais lugar onde habite.

15 Mas Deus remirá a minha alma do poder do Cheol, Pois ele me receberá. (Selá)

16 Não temas, quando alguém se enriquecer, Quando for aumentada a glória da sua casa:

17 Porque, quando morrer, não levará coisa alguma; A sua glória não descerá após ele.

18 Ainda que ele, enquanto vivo, abençoou a sua alma (Os homens te louvam, enquanto fazes o bem a ti mesmo),

19 Irá ter com a geração de seus pais, Os quais não verão mais a luz.

20 O homem, revestido de dignidade, mas sem entendimento, É semelhante aos animais que perecem.

1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme.

2 Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

3 både lave og høie, rike og fattige, alle tilsammen!

4 Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

5 Jeg vil bøie mitt øre til tankesprog, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citaren.

6 Hvorfor skal jeg frykte i de onde dager, når mine forfølgeres ondskap omgir mig,

7 de som setter sin lit til sitt gods og roser sig av sin store rikdom?

8 En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham

9 - for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid -

10 så han skulde bli ved å leve evindelig og ikke se graven.

11 Nei, han vil få se den. De vise dør, dåren og den uforstandige omkommer tilsammen og overlater sitt gods til andre.

12 Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

13 Og dog blir et menneske i herlighet ikke stående; han er lik dyrene, som går til grunne.

14 Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

15 Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

16 Men Gud skal forløse min sjel av dødsrikets vold, for han skal ta mig til sig. Sela.

17 Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

18 For han skal intet ta med sig når han dør; hans herlighet skal ikke fare ned efter ham.

19 Om han enn velsigner sin sjel i sitt liv, og de priser dig fordi du gjør dig til gode,

20 så skal du dog komme til dine fedres slekt; de ser ikke lyset evindelig.

21 Et menneske i herlighet, som ikke har forstand, er lik dyrene, som går til grunne.