1 Com a minha voz clamarei a Deus, Com a minha voz a Deus clamarei, e ele me escutará.

2 No dia da minha angústia busquei ao Senhor; De noite a minha mão ficou estendida e não afrouxou: A minha alma recusou ser consolada.

3 Lembro-me de Deus, e fico em desassossego; Ponho-me a cismar, e desfalece o meu espírito. (Selá)

4 Não me deixaste fechar os olhos; Estava perturbado, e não podia falar.

5 Pensava nos dias de outrora, Nos anos dos tempos passados.

6 Lembro-me do meu cântico à noite; Consulto com o meu coração, E o meu espírito perscruta:

7 Acaso rejeitará o Senhor para sempre? Não tornará ele a ser favorável?

8 Já cessou para sempre a sua benignidade? Acabou-se a sua promessa para todas as gerações?

9 Esqueceu-se Deus de ser compassivo? Encerrou ele na ira as suas ternas misericórdias?

10 Então disse eu: Esta é a minha enfermidade, Mas eu me lembrarei dos anos da destra do Altíssimo.

11 Comemorarei os feitos de Jeová, Sim me lembrarei das tuas maravilhas da antigüidade.

12 Meditarei também em todas as tuas obras, E ponderarei os teus feitos.

13 O teu caminho é, ó Deus, em santidade; Quem é deus grande como Deus?

14 Tu és o Deus que fazes maravilhas, Tens feito notória a tua força entre os povos.

15 Com o teu braço remiste o teu povo, Os filhos de Jacó e de José. (Selá)

16 Viram-te as águas, ó Deus; Viram-te as águas e temeram: Os abismos também se abalaram.

17 Desfizeram-se em águas as nuvens; Os céus fizeram soar a sua voz: Também as suas setas correram duma para outra parte.

18 A voz do teu trovão estava no redemoinho; Os relâmpagos alumiaram o mundo: A terra tremeu e estremeceu-se.

19 O teu caminho foi no mar, As tuas veredas nas grandes águas, E os teus passos não foram conhecidos.

20 Conduziste o teu povo, como um rebanho, Pela mão de Moisés e de Aarão.

1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.}

2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela.

17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.