1 Ó Jeová, Deus da minha salvação, Dia e noite clamei diante de ti.

2 Chegue à tua presença a minha oração, Inclina os teus ouvidos ao meu clamor.

3 Pois a minha alma está cheia de sofrimentos, E a minha vida se aproxima do Cheol.

4 Sou contado com os que baixam à cova, Sou como homem sem socorro,

5 Atirado entre os mortos, Como os que, feridos de morte, jazem na sepultura, Dos quais não te lembras mais, E que são desamparados das tuas mãos.

6 Puseste-me na cova mais profunda, Em lugares escuros, em densas trevas.

7 Sobre mim pesa o teu furor, E me afliges com todas as tuas ondas. (Selá)

8 Apartaste de mim os meus conhecidos, Fizeste-me objeto de abominação para com eles; Estou encerrado, e não posso sair.

9 Os meus olhos desfalecem de aflição, Dia após dia tenho clamado a ti, Jeová, Estendendo-te as minhas mãos.

10 Acaso mostrarás maravilhas aos mortos? Porventura levantar-se-ão as sombras dos mortos e te louvarão?

11 Será referida a tua benignidade na sepultura? Ou a tua fidelidade em Abadom?

12 Acaso serão conhecidas nas trevas as tuas maravilhas? E a tua justiça na terra do esquecimento?

13 Mas eu, a ti, Jeová, clamo por socorro, E pela manhã virá diante de ti a minha oração.

14 Por que, Jeová, rejeitas a minha alma? Por que escondes de mim o teu rosto?

15 Tenho estado aflito, a ponto de morrer desde a minha mocidade; Sob o peso dos teus terrores estou desorientado.

16 Por cima de mim passaram as tuas iras, Os teus terrores deram cabo de mim.

17 Cercaram-me eles, como água, de contínuo; À uma me circundaram.

18 Apartaste de mim amigo e companheiro: Os meus íntimos amigos são trevas.

1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}

2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.

3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!

4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.

5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,

6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}

7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.

8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.

9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.

10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.

11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.

12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?

13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.

15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.

17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.

18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.