1 Como uma corça suspira pelas correntes das águas, Assim a minha alma suspira por ti, ó Deus.

2 A minha alma tem sede de Deus, do Deus vivo; Quando virei e comparecerei diante de Deus?

3 As minhas lágrimas têm sido o meu alimento de dia e de noite, Enquanto me dizem continuamente: Onde está o teu Deus?

4 Eu me lembro com efusão de coração De como eu passava com a turba, e os guiava em procissão à casa de Deus, Com voz de júbilo e louvor-uma multidão em festa.

5 Por que estás abatida, minha alma? Por que estás perturbada dentro de mim? Espera em Deus, pois ainda lhe darei graças pelo auxílio do seu rosto.

6 Deus meu, dentro de mim está abatida a minha alma, Portanto me lembrarei de ti desde a região do Jordão, E desde os montes do Hermom, desde o outeiro de Mizar.

7 Um abismo chama outro abismo ao ruído das tuas catadupas; Todas as tuas ondas e vagas passaram por cima de mim.

8 Contudo de dia Jeová ordenará a sua benignidade, E de noite estará comigo o seu cântico, A saber, uma oração ao Deus da minha vida.

9 Direi a Deus, minha rocha: Por que te esqueceste de mim? Por que ando eu em pranto por causa da opressão dos meus inimigos?

10 Os meus ossos se esmigalham quando os meus adversários me ultrajam, Em me dizendo continuamente: Onde está o teu Deus?

11 Por que estás abatida, minha alma? Por que estás perturbada dentro de mim? Espera em Deus, porque ainda lhe darei graças A ele que é a salvação do meu rosto, e Deus meu.

1 Til sangmesteren; en læresalme av Korahs barn.

2 Som en hjort skriker efter rinnende bekker, så skriker min sjel efter dig, Gud!

3 Min sjel tørster efter Gud, efter den levende Gud; når skal jeg komme og trede frem for Guds åsyn?

4 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

5 Dette må jeg komme i hu og utøse min sjel i mig, hvorledes jeg drog frem i den tette hop, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs røst, en høitidsskare.

6 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og bruser i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham for frelse fra hans åsyn.

7 Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.}

8 Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall; alle dine brenninger og dine bølger går over mig.

9 Om dagen sender Herren sin miskunnhet, og om natten er hans sang hos mig, bønn til mitt livs Gud.

10 Jeg må si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt mig? Hvorfor skal jeg gå i sørgeklær under fiendens trykk?

11 Det er som om mine ben blev knust, når mine fiender håner mig, idet de hele dagen sier til mig: Hvor er din Gud?

12 Hvorfor er du nedbøiet, min sjel, og hvorfor bruser du i mig? Bi efter Gud! for jeg skal ennu prise ham, mitt åsyns frelse og min Gud.