1 Salva, Jeová; porque se acabam os piedosos; Por que os fiéis desaparecem dentre os filhos dos homens?
2 Falam a falsidade uns aos outros, Falam com lábios lisonjeiros e coração refolhado.
3 Corte Jeová todos os lábios lisonjeiros, E a língua que fala coisas pomposas:
4 Os que disseram: Engrandeceremos a nossa língua; Os nossos lábios a nós nos pertencem: quem sobre nós é senhor?
5 Por causa da desolação dos aflitos, Por causa do gemido dos necessitados, Levantar-me-ei agora, diz Jeová; Porei em segurança quem por ela suspira.
6 As palavras de Jeová são palavras puras, Qual prata fundida numa fornalha sobre a terra, Purificada sete vezes.
7 Tu, Jeová, os guardarás, Tu a cada um defenderás desta geração para sempre.
8 Por toda a parte andam os iníquos, Quando a vileza está exaltada entre os filhos dos homens.
1 Til sangmesteren, efter Sjeminit*; en salme av David. / {* SLM 6, 1.}
2 Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.
3 Løgn taler de, hver med sin næste, med falske leber; med tvesinnet hjerte taler de.
4 Herren utrydde alle falske leber, den tunge som taler store ord,
5 dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?
6 For de elendiges ødeleggelses skyld, for de fattiges sukks skyld vil jeg nu reise mig, sier Herren; jeg vil gi dem frelse som stunder efter den.
7 Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.
8 Du, Herre, vil bevare dem, du vil vokte dem for denne slekt evindelig.
9 Rundt omkring svermer de ugudelige, når skarn er ophøiet blandt menneskenes barn.