1 Por que se amotinam as nações, E os povos tramam em vão?

2 Insurgem-se os reis da terra, E os príncipes conspiram Contra Jeová e contra o seu ungido, dizendo:

3 Rompamos as suas ataduras, E lancemos de nós as suas cordas.

4 Aquele que está sentado nos céus, se rirá; O Senhor zombará deles.

5 Então lhes falará na sua ira, E no seu furor os confundirá.

6 Eu, porém, tenho estabelecido o meu rei Em Sião, meu santo monte.

7 Falarei acerca do decreto: Jeová disse-me: Tu és meu filho; Eu hoje te gerei.

8 Pede-me, que te darei as nações por tua herança, E as extremidades da terra por tua possessão.

9 Tu as quebrarás com uma vara de ferro, Fá-las-ás em pedaços como vaso de oleiro.

10 Agora, pois, ó reis, fazei-vos prudentes; Deixai-vos instruir, juízes da terra.

11 Servi a Jeová com temor, E regozijai-vos com tremor.

12 Beijai ao filho, para que não se ire, E pereçais no caminho, Porque em breve se acenderá a sua ira, Felizes são todos os que nele se refugiam.

1 Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er?

2 Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

3 La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!

4 Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.

5 Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem:

6 Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

7 Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

8 Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

9 Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

10 Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden!

11 Tjen Herren med frykt og juble med beven!

12 Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}