1 Ó Jeová, Deus de vinganças, Ó Deus de vinganças, resplandece.

2 Levanta-te, ó juiz da terra; Dá o pago aos soberbos.

3 Até quando, Jeová, os perversos, Até quando exultarão os perversos?

4 Até quando derramarão palavras, falarão arrogantemente E se vangloriarão todos os que obram iniqüidade?

5 Eles esmigalham o teu povo, Jeová, E afligem a tua herança.

6 Matam a viúva e o estrangeiro, E assassinam o órfão.

7 Dizem eles: Jeová não o vê, Nem o considera o Deus de Jacó.

8 Atendei, ó estúpidos dentre o povo, E vós, insensatos, quando haveis de ser sábios?

9 Porventura quem plantou o ouvido não ouvirá? Acaso quem formou os olhos, não verá?

10 Porventura quem instrui as nações, não corrigirá, A saber, aquele que ensina ao homem o conhecimento?

11 Jeová conhece os pensamentos do homem, Que são vaidade.

12 Feliz é o homem a quem instruis, ó Jeová, E a quem ensinas pela tua lei,

13 Para lhe dares descanso dos dias da adversidade, Até que uma cova se abra para o perverso.

14 Pois Jeová não rejeitará ao seu povo, Nem desamparará a sua herança.

15 Porquanto o juízo se converterá em justiça, E segui-lo-ão todos os que são retos de coração.

16 Quem se levantará a meu favor contra os perversos? Quem se porá ao meu lado contra os que obram iniqüidade?

17 Se Jeová não tivesse sido o meu auxílio, A minha alma breve teria entrado na morada do silêncio.

18 Quando eu disse: O meu pé resvalou; A tua benignidade, Jeová, me susteve.

19 Nas muitas solicitudes que dentro de mim há, As tuas consolações recreiam a minha alma.

20 Pode acaso estar associado contigo o trono da perversidade, O qual forja maldade por virtude de um estatuto?

21 Ajuntam-se contra a alma do justo, E condenam o sangue inocente.

22 Jeová, porém, é para mim uma alta torre, E o meu Deus é a rocha do meu refúgio.

23 Ele faz cair sobre eles a sua iniqüidade, E pela própria maldade deles os exterminará: Jeová, nosso Deus, os exterminará.

1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!

2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!

3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?

4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.

5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.

6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.

7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.

8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?

9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?

10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?

11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.

12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov

13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.

14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;

15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.

16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?

17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.

18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!

19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.

20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?

21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.

22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.

23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.