1 Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider? 2 Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt. 3 For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham. 4 Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker. 5 Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han. 6 Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke. 7 Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap. 8 Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige. 9 Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn. 10 Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige. 11 Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

12 Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!

13 Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke? 14 Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper. 15 Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den! 16 Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land! 17 De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til 18 for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

1 Por que estás ao longe, Senhor?

Por que te escondes

nos tempos de angústia?

2 Os ímpios na sua arrogância

perseguem furiosamente o pobre;

sejam apanhados nas ciladas

que maquinaram.

3 Porque o ímpio gloria-se

do desejo da sua alma;

bendiz ao avarento,

e renuncia ao Senhor.

4 Pela altivez do seu rosto

o ímpio não busca a Deus;

todas as suas cogitações

são que não há Deus.

5 Os seus caminhos atormentam

sempre;

os teus juízos estão longe

da vista dele, em grande altura,

e despreza aos seus inimigos.

6 Diz em seu coração:

Não serei abalado,

porque nunca me verei

na adversidade.

7 A sua boca está cheia

de maldições,

de enganos e de astúcia;

debaixo da sua língua há

malícia e maldade.

8 Põe-se de emboscada nas aldeias;

nos lugares ocultos

mata o inocente;

os seus olhos estão ocultamente

fixos sobre o pobre.

9 Arma ciladas no esconderijo,

como o leão no seu covil;

arma ciladas

para roubar o pobre;

rouba o pobre,

prendendo-o na sua rede.

10 Encolhe-se, abaixa-se,

para que os pobres caiam

em suas fortes garras.

11 Diz em seu coração:

Deus esqueceu-se,

cobriu o seu rosto,

e nunca isto verá.

12 Levanta-te, Senhor.

Ó Deus, levanta a tua mão;

não te esqueças dos humildes.

13 Por que blasfema o ímpio de Deus?

Dizendo no seu coração:

Tu não o esquadrinharás?

14 Tu o viste, porque atentas

para o trabalho e enfado,

para o retribuir

com tuas mãos;

a ti o pobre se encomenda;

tu és o auxílio do órfão.

15 Quebra o braço do ímpio

e malvado;

busca a sua impiedade,

até que nenhuma encontres.

16 O Senhor é Rei eterno:

da sua terra perecerão os gentios.

17 Senhor, tu ouviste

os desejos dos mansos;

confortarás os seus corações;

os teus ouvidos estarão

abertos para eles;

18 Para fazer justiça ao órfão

e ao oprimido,

a fim de que o homem da terra

não prossiga mais

em usar da violência.