1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! 2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. 3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. 4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. 5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet.

6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd!

7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! 8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede! 9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke, 10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! 11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! 12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! 13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! 14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! 15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, 16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. 17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; 18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. 19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! 20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig!

22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. 23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. 24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. 25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. 26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, 27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! 28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. 29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. 30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; 31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.

Ao mestre de canto. Salmo de Davi

1 Ó Deus do meu louvor,

não te cales,

2 Pois a boca do ímpio

e a boca do enganador estão abertas contra mim.

Têm falado contra mim

com uma língua mentirosa.

3 Eles me cercaram com palavras odiosas,

e pelejaram contra mim sem causa.

4 Em recompensa

do meu amor são meus adversários;

mas eu faço oração.

5 E me deram mal pelo bem,

e ódio pelo meu amor.

6 Põe sobre ele um ímpio,

e Satanás esteja

à sua direita.

7 Quando for julgado, saia condenado;

e

a sua oração

se lhe torne em pecado.

8 Sejam poucos os seus dias,

e outro tome o seu ofício.

9 Sejam órfãos os seus filhos,

e viúva sua mulher.

10 Sejam vagabundos

e pedintes os seus filhos,

e busquem pão fora

dos seus lugares desolados.

11 Lance o credor mão

de tudo quanto tenha,

e despojem

os estranhos o seu trabalho.

12 Não haja ninguém

que se compadeça dele,

nem haja quem favoreça

os seus órfãos.

13 Desapareça a sua posteridade,

o seu nome seja apagado

na seguinte geração.

14 Esteja na memória

do Senhor a iniquidade

de seus pais,

e não se apague

o pecado de sua mãe.

15 Antes estejam sempre perante

o Senhor,

para que faça desaparecer

a sua memória da terra.

16 Porquanto não

se lembrou de fazer misericórdia;

antes perseguiu

ao homem aflito e ao necessitado,

para

que pudesse até matar

o quebrantado de coração.

17 Visto que amou a maldição,

ela lhe sobrevenha,

e assim como não desejou a bênção,

ela se afaste dele.

18 Assim como se vestiu de maldição,

como sua roupa,

assim penetre ela nas suas entranhas,

como água,

e em seus ossos como azeite.

19 Seja para ele como

a roupa que o cobre,

e como cinto

que o cinja sempre.

20 Seja este o galardão dos meus contrários,

da parte do Senhor,

e dos

que falam mal contra a minha alma.

21 Mas tu,

ó Deus o Senhor,

trata comigo por amor do teu nome,

porque

a tua misericórdia é boa, livra-me,

22 Pois estou aflito e necessitado,

e o meu coração

está ferido dentro de mim.

23 Vou-me como

a sombra que declina;

sou sacudido

como o gafanhoto.

24 De jejuar estão enfraquecidos

os meus joelhos,

e a minha carne emagrece.

25 E

ainda lhes sou opróbrio;

quando me contemplam,

movem as cabeças.

26 Ajuda-me,

ó Senhor meu Deus,

salva-me segundo a tua misericórdia.

27 Para que saibam

que esta é a tua mão,

e que tu, Senhor, o fizeste.

28 Amaldiçoem eles, mas abençoa tu;

quando

se levantarem fiquem confundidos;

e alegre-se

o teu servo.

29 Vistam-se os meus adversários de vergonha,

e cubram-se

com a sua própria confusão

como com uma capa.

30 Louvarei grandemente ao Senhor

com a minha boca;

louvá-lo-ei entre a multidão.

31 Pois se porá à direita do pobre,

para o livrar

dos que condenam a sua alma.