1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris? 3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid. 4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse, 5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav. 8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde, 9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken, 10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd, 11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake. 12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted. 15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv. 16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige. 17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop, 18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige. 19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede, 20 og de byttet sin ære mot billedet av en okse, som eter gress. 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, 22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav. 23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. 24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, 25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst. 26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen 27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene. 28 Og de bandt sig til Ba’l-Peor og åt av offere til døde, {de. de livløse avgudsbilleder} 29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem. 30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset; 31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig. 32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; 33 for de var gjenstridige mot hans {de. Guds.} Ånd, og han talte tankeløst med sine leber.

34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger, 36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare, 37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene. {de. avgudene} 38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana’ns avguder, og landet blev vanhelliget ved blod. 39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd. 40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv. 41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem, 42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld. 44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop. 45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet, 46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig! 48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!

1 Louvai ao Senhor.

Louvai ao Senhor,

porque ele é bom,

porque

a sua misericórdia dura para sempre.

2 Quem pode contar

as obras poderosas do Senhor?

Quem anunciará os seus louvores?

3 Bem-aventurados os

que guardam o juízo,

o que pratica justiça

em todos os tempos.

4 Lembra-te de mim, Senhor,

segundo a tua boa vontade

para com o teu povo;

visita-me com a tua salvação.

5 Para que eu veja

os bens de teus escolhidos,

para que eu me alegre com

a alegria da tua nação,

para que me glorie com a tua herança.

6 Nós pecamos como

os nossos pais,

cometemos a iniquidade, andamos perversamente.

7 Nossos pais

não entenderam as tuas maravilhas no Egito;

não

se lembraram da multidão

das tuas misericórdias;

antes o provocaram no mar,

sim no Mar Vermelho.

8 Não obstante,

ele os salvou por amor do seu nome,

para fazer conhecido o seu poder.

9 Repreendeu, também, o Mar Vermelho,

e este se secou,

e os fez caminhar pelos abismos

como pelo deserto.

10 E os livrou da mão daquele

que os odiava,

e os remiu da mão do inimigo.

11 E as águas cobriram

os seus adversários;

nem um só deles ficou.

12 Então creram nas suas palavras,

e cantaram os seus louvores.

13 Porém cedo

se esqueceram das suas obras;

não esperaram

o seu conselho.

14 Mas deixaram-se levar

à cobiça no deserto,

e tentaram

a Deus na solidão.

15 E ele lhes cumpriu

o seu desejo,

mas enviou magreza às suas almas.

16 E invejaram a Moisés no campo,

e a Arão,

o santo do Senhor.

17 Abriu-se a terra, e engoliu a Datã,

e cobriu o grupo de Abirão.

18 E um fogo

se acendeu no seu grupo;

a chama abrasou os ímpios.

19 Fizeram um bezerro

em Horebe

e adoraram a imagem fundida.

20 E converteram

a sua glória

na figura de um boi

que come erva.

21 Esqueceram-se de Deus,

seu Salvador,

que fizera grandezas

no Egito,

22 Maravilhas na terra de Cão,

coisas tremendas no Mar Vermelho.

23 Por isso disse que os destruiria,

não houvesse Moisés,

seu escolhido,

ficado perante ele na brecha,

para desviar a sua indignação,

a fim de não os destruir.

24 Também desprezaram

a terra aprazível;

não creram

na sua palavra.

25 Antes murmuraram nas suas tendas,

e não deram ouvidos

à voz do Senhor.

26 Por isso levantou a sua mão contra eles,

para os derrubar no deserto;

27 Para derrubar também

a sua semente entre

as nações,

e espalhá-los pelas terras.

28 Também se juntaram com Baal-Peor,

e comeram

os sacrifícios dos mortos.

29 Assim o provocaram à ira

com as suas invenções;

e a peste rebentou entre eles.

30 Então se levantou Fineias,

e fez juízo,

e cessou aquela peste.

31 E isto lhe foi contado

como justiça,

de geração em geração,

para sempre.

32 Indignaram-no também junto

às águas da contenda,

de sorte que sucedeu mal a Moisés,

por causa deles;

33 Porque irritaram o seu espírito,

de modo

que falou imprudentemente com seus lábios.

34 Não destruíram os povos,

como

o Senhor lhes dissera.

35 Antes se misturaram

com os gentios,

e aprenderam as suas obras.

36 E serviram aos seus ídolos,

que vieram

a ser-lhes um laço.

37 Demais disto,

sacrificaram seus filhos e suas filhas aos demônios,

38 E derramaram sangue inocente,

o sangue de seus filhos

e de suas filhas

que sacrificaram aos ídolos de Canaã;

e

a terra foi manchada com sangue.

39 Assim se contaminaram com

as suas obras,

e se corromperam com os seus feitos.

40 Então se acendeu

a ira do Senhor contra o seu povo,

de modo

que abominou a sua herança.

41 E os entregou

nas mãos dos gentios;

e aqueles que

os odiavam se assenhorearam deles.

42 E os seus inimigos os oprimiram,

e foram humilhados debaixo

das suas mãos.

43 Muitas vezes os livrou,

mas

o provocaram com o seu conselho,

e foram

abatidos pela sua iniquidade.

44 Contudo,

atendeu à sua aflição,

ouvindo o seu clamor.

45 E se lembrou

da sua aliança,

e se arrependeu segundo

a multidão

das suas misericórdias.

46 Assim, também fez com

que deles tivessem misericórdia

os que os levaram cativos.

47 Salva-nos, Senhor nosso Deus,

e congrega-nos dentre os gentios,

para que louvemos

o teu nome santo,

e nos gloriemos no teu louvor.

48 Bendito seja o Senhor Deus de Israel,

de eternidade em eternidade,

e todo o povo diga:

Amém. Louvai ao Senhor.