1 Til sangmesteren; med strengelek; en læresalme av David. Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring! Vend øret, Gud, til min bønn, og skjul dig ikke for min inderlige begjæring! 2 Gi akt på mig og svar mig! Mine sorgfylte tanker farer hit og dit, og jeg må stønne, 3 for fiendens røst, for den ugudeliges undertrykkelse; for de velter elendighet over mig, og i vrede forfølger de mig. 4 Mitt hjerte bever i mitt bryst, og dødens redsler er falt på mig. 5 Frykt og beven kommer over mig, og forferdelse legger sig over mig. 6 Og jeg sier: Gid jeg hadde vinger som duen! Da vilde jeg flyve bort og feste bo. 7 Se, jeg vilde flykte langt bort, jeg vilde ta herberge i ørkenen. Sela. 8 Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

9 Opsluk dem, Herre, kløv deres tungemål! For jeg ser vold og kiv i byen.

10 Dag og natt vandrer de omkring den på dens murer, og elendighet og ulykke er inneni den. 11 Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv. 12 For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham; 13 men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning(-) 14 vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare. 15 ¥deleggelse komme over dem! La dem fare levende ned i dødsriket! For ondskap hersker i deres bolig, i deres hjerte.

16 Jeg vil rope til Gud, og Herren skal frelse mig.

17 Aften og morgen og middag vil jeg klage og sukke, så hører han min røst. 18 Han forløser min sjel fra striden imot mig og gir mig fred; for i mengde er de omkring mig. 19 Gud skal høre og svare {de. straffe.} dem(-)han troner jo fra fordums tid, sela(-)dem som ikke vil bli anderledes, og som ikke frykter Gud. 20 Han legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. 21 Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd. 22 Kast på Herren det som tynger dig! Han skal holde dig oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes. 23 Og du, Gud, skal støte dem ned i gravens dyp; blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager; men jeg setter min lit til dig.

Ao mestre de canto. Para instrumentos de cordas. Salmo didático de Davi

1 Inclina, ó Deus, os teus ouvidos à minha oração,

e não te escondas

da minha súplica.

2 Atende-me, e ouve-me;

lamento na minha

queixa,

e faço ruído,

3 Pelo clamor do inimigo e por causa da opressão do ímpio;

pois lançam sobre mim a iniquidade,

e com furor

me odeiam.

4 O meu coração está dolorido dentro de mim,

e terrores

da morte caíram

sobre mim.

5 Temor e tremor vieram sobre mim;

e o horror me cobriu.

6 Assim eu disse:

Oh! Quem me dera asas como de pomba! Então voaria,

e estaria em descanso.

7 Eis que fugiria para longe, e pernoitaria no deserto.

(Selá.)

8 Apressar-me-ia a escapar da fúria

do vento e da tempestade.

9 Despedaça, Senhor,

e divide as suas línguas,

pois tenho visto violência

e contenda na cidade.

10 De dia e de noite a cercam sobre os seus muros;

iniquidade e malícia

estão no meio

dela.

11 Maldade há dentro dela;

astúcia e engano

não se apartam

das suas ruas.

12 Pois não era um inimigo que me afrontava;

então eu o teria suportado;

nem era o

que me odiava que se engrandecia contra mim,

porque dele me

teria escondido.

13 Mas eras tu,

homem meu igual,

meu guia e meu íntimo amigo.

14 Consultávamos juntos suavemente,

e andávamos

em companhia na casa de Deus.

15 A morte os assalte, e vivos desçam ao inferno;

porque há maldade

nas suas

habitações e

no meio deles.

16 Eu, porém, invocarei a Deus,

e o Senhor me salvará.

17 De tarde e de manhã e ao meio-dia orarei;

e clamarei,

e ele

ouvirá a minha voz.

18 Livrou em paz a minha alma da peleja que havia contra mim;

pois havia muitos

comigo.

19 Deus ouvirá, e os afligirá.

Aquele que preside desde a antiguidade (Selá),

porque não há neles nenhuma mudança,

e portanto

não temem a

Deus.

20 Tal homem pôs

as suas mãos naqueles que têm paz com ele;

quebrou a sua

aliança.

21 As palavras

da sua boca eram mais macias do que a manteiga,

mas havia guerra no seu coração:

as suas palavras

eram mais brandas do que o azeite;

contudo, eram espadas

desembainhadas.

22 Lança o teu cuidado sobre o Senhor,

e ele te susterá;

não permitirá jamais

que o justo

seja abalado.

23 Mas tu, ó Deus, os farás descer ao poço da perdição;

homens de sangue

e de fraude

não viverão metade

dos seus dias;

mas eu

em ti confiarei.