1 En salme av David; til ihukommelse. Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! 2 For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig. 3 Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. 4 For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge. 5 Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld. 6 Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær. 7 For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød. 8 Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen. 9 Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig. 10 Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig. 11 Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte.

12 Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag.

13 Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn. 14 Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn. 15 For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud! 16 For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig. 17 For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig. 18 For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd. 19 Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak. 20 Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode. 21 Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig! 22 Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!

Salmo de Davi. Em memória

1 Ó Senhor, não me repreendas na tua ira,

nem me castigues

no teu furor.

2 Porque as tuas flechas se cravaram em mim,

e a tua mão sobre mim desceu.

3 Não há coisa sã na minha carne, por causa da tua cólera;

nem há paz em meus ossos,

por causa

do meu pecado.

4 Pois já as

minhas iniquidades ultrapassam a minha cabeça;

como carga pesada são demais

para as minhas

forças.

5 As minhas chagas cheiram mal e estão corruptas,

por causa

da minha loucura.

6 Estou encurvado, estou muito abatido,

ando lamentando todo

o dia.

7 Porque os meus lombos estão cheios de ardor,

e não há coisa sã na minha carne.

8 Estou fraco e mui quebrantado;

tenho rugido pela inquietação

do meu coração.

9 Senhor, diante de ti está todo o meu desejo,

e o meu gemido

não te é

oculto.

10 O meu coração dá voltas, a minha força me falta;

quanto à luz

dos meus olhos,

ela me deixou.

11 Os meus amigos e os meus companheiros estão ao longe da minha chaga;

e os meus parentes

se põem

à distância.

12 Também os que buscam a minha vida

me armam laços

e os que procuram o meu mal falam coisas que danificam,

e imaginam astúcias

todo o dia.

13 Mas eu, como surdo, não ouvia,

e era como mudo, que não abre a boca.

14 Assim eu sou como homem que não ouve,

e em cuja boca não há reprovação.

15 Porque em ti, Senhor, espero;

tu, Senhor meu Deus,

me ouvirás.

16 Porque dizia eu: Ouve-me, para que não se alegrem de mim.

Quando escorrega o meu pé,

eles se engrandecem

contra mim.

17 Porque estou prestes a coxear;

a minha dor está

constantemente perante mim.

18 Porque eu declararei a minha iniquidade;

afligir-me-ei por causa

do meu pecado.

19 Mas os meus inimigos

estão vivos e são fortes,

e os que

sem causa me odeiam se multiplicam.

20 Os que dão mal pelo bem são meus adversários,

porquanto eu sigo

o que é bom.

21 Não me desampares,

Senhor, meu Deus,

não te alongues de mim.

22 Apressa-te em meu auxílio,

Senhor, minha salvação.