1 Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. 2 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. 3 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. 4 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. 5 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. 6 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. 7 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? 8 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? 9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. 10 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

11 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

12 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. 13 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? 14 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. 15 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. 16 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. 17 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. 18 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. 19 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. 20 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’og Arons hånd.

Ao mestre de canto, Jedutum. Salmo de Asafe

1 Clamei a Deus com a minha voz,

a Deus levantei a minha voz,

e

ele inclinou para mim os ouvidos.

2 No dia

da minha angústia busquei ao Senhor;

a minha mão

se estendeu de noite,

e não cessava;

a minha

alma recusava ser consolada.

3 Lembrava-me de Deus, e me perturbei;

queixava-me,

e o meu espírito desfalecia. (Selá.)

4 Sustentaste os meus olhos acordados;

estou tão perturbado

que não posso falar.

5 Considerava os dias da antiguidade,

os anos

dos tempos antigos.

6 De noite chamei à lembrança o meu cântico;

meditei em meu coração, e o meu espírito esquadrinhou.

7 Rejeitará o Senhor

para sempre e

não tornará a ser favorável?

8 Cessou para sempre

a sua benignidade?

Acabou-se já a promessa

de geração em geração?

9 Esqueceu-se Deus de ter misericórdia?

Ou encerrou

ele

as suas misericórdias na sua ira?

(Selá.)

10 E eu disse:

Isto é enfermidade minha;

mas eu me lembrarei dos anos

da destra do Altíssimo.

11 Eu me lembrarei

das obras do Senhor;

certamente que eu me lembrarei

das tuas maravilhas da antiguidade.

12 Meditarei também em todas

as tuas obras,

e falarei dos teus feitos.

13 O teu caminho,

ó Deus, está no santuário.

Quem é Deus tão grande

como o nosso Deus?

14 Tu és o Deus

que fazes maravilhas;

tu fizeste notória

a tua força entre os povos.

15 Com o teu braço remiste o teu povo,

os filhos

de Jacó e de José. (Selá.)

16 As águas te viram, ó Deus,

as águas te viram, e tremeram;

os abismos também se abalaram.

17 As nuvens lançaram água,

os céus deram um som;

as

tuas flechas correram

de uma para outra parte.

18 A voz

do teu trovão estava no céu;

os relâmpagos iluminaram o mundo;

a terra

se abalou e tremeu.

19 O teu caminho é no mar,

e

as tuas veredas nas águas grandes,

e os teus passos

não são conhecidos.

20 Guiaste o teu povo,

como a um rebanho, pela mão de Moisés e de Arão.