1 Til sangmesteren; efter "iljer" av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. 2 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. 3 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. 4 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. 5 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. 6 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! 7 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. 8 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. 9 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. 10 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. 11 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. 12 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.

13 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!

14 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! 15 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! 16 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! 17 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! 18 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! 19 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. 20 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. 21 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.

22 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!

23 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! 24 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! 25 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! 26 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. 27 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! 28 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! 29 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!

30 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,

31 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. 32 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! 33 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. 34 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. 35 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de {de sanne israelitter.} skal bo der og eie dem, 36 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.

Ao mestre de canto, segundo a melodia "Os lírios". De Davi

1 Livra-me, ó Deus,

pois as águas entraram

até à minha alma.

2 Atolei-me em profundo lamaçal,

onde se

não pode estar em pé;

entrei na profundeza das águas,

onde a corrente

me leva.

3 Estou cansado de clamar;

a minha garganta se secou;

os meus olhos desfalecem

esperando o meu Deus.

4 Aqueles que me odeiam

sem causa são mais do que os cabelos da minha cabeça;

aqueles que

procuram destruir-me,

sendo injustamente

meus inimigos,

são poderosos;

então restituí

o que

não furtei.

5 Tu, ó Deus, bem conheces a minha estultice;

e os meus pecados

não te são

encobertos.

6 Não sejam envergonhados por minha causa aqueles que esperam em ti,

ó Senhor,

Deus dos Exércitos;

não sejam confundidos

por minha causa

aqueles que te buscam,

ó Deus

de Israel.

7 Porque por amor de ti tenho suportado afrontas;

a confusão

cobriu o meu

rosto.

8 Tenho-me tornado um estranho para com meus irmãos,

e um desconhecido

para com os filhos

de minha mãe.

9 Pois o zelo da tua casa me devorou,

e as afrontas

dos que te afrontam caíram

sobre mim.

10 Quando chorei,

e castiguei com jejum a minha alma,

isto se me tornou em afrontas.

11 Pus por vestido um saco,

e me fiz um provérbio

para eles.

12 Aqueles que se assentam à porta falam contra mim;

e fui o

cântico dos

bebedores de bebida

forte.

13 Eu, porém, faço a minha oração a ti,

Senhor,

num tempo aceitável;

ó Deus,

ouve-me segundo a grandeza da tua misericórdia,

segundo a verdade da tua salvação.

14 Tira-me do lamaçal, e não me deixes atolar;

seja eu livre

dos que me odeiam,

e das profundezas

das águas.

15 Não me leve a corrente das águas,

e não me absorva

ao profundo,

nem o poço

feche a

sua boca

sobre mim.

16 Ouve-me, Senhor,

pois boa é a tua misericórdia.

Olha para mim

segundo a tua

muitíssima piedade.

17 E não escondas o teu rosto

do teu servo,

porque estou angustiado;

ouve-me depressa.

18 Aproxima-te da minha alma, e resgata-a;

livra-me por

causa dos meus

inimigos.

19 Bem tens conhecido a minha afronta,

e a minha vergonha, e a minha confusão;

diante de ti estão

todos os meus adversários.

20 Afrontas me quebrantaram o coração, e estou fraquíssimo;

esperei por alguém

que tivesse compaixão,

mas não

houve nenhum;

e por consoladores,

mas não os achei.

21 Deram-me fel por mantimento,

e na minha sede me

deram a beber vinagre.

22 Torne-se-lhes a sua mesa diante deles em laço,

e a prosperidade

em armadilha.

23 Escureçam-se-lhes os seus olhos,

para que não vejam,

e faze com

que os seus lombos tremam constantemente.

24 Derrama sobre eles a tua indignação,

e prenda-os o ardor

da tua ira.

25 Fique desolado o seu palácio;

e não haja

quem habite nas suas tendas.

26 Pois perseguem àquele a quem feriste,

e conversam

sobre a dor daqueles a

quem chagaste.

27 Acrescenta iniquidade à iniquidade deles,

e não

entrem na tua

justiça.

28 Sejam riscados do livro dos vivos,

e não sejam

inscritos com os

justos.

29 Eu, porém, sou pobre e estou triste;

ponha-me a tua salvação,

ó Deus,

num alto retiro.

30 Louvarei o nome de Deus com um cântico,

e engrandecê-lo-ei

com ação

de graças.

31 Isto será mais agradável

ao Senhor do que boi,

ou bezerro que tem chifres

e unhas.

32 Os mansos verão isto, e se agradarão;

o vosso coração

viverá,

pois que buscais

a Deus.

33 Porque o Senhor ouve os necessitados,

e não despreza

os seus cativos.

34 Louvem-no os céus e a terra,

os mares

e tudo quanto neles se move.

35 Porque Deus salvará a Sião, e edificará as cidades de Judá;

para que habitem

ali e a

possuam.

36 E herdá-la-á a semente de seus servos,

e os

que amam o seu

nome habitarão nela.