1 En salme, en sang ved husets innvielse, av David. Jeg vil ophøie dig, Herre, for du har dradd mig op og ikke latt mine fiender glede sig over mig. Jeg vil ophøie dig, Herre, for du har dradd mig op og ikke latt mine fiender glede sig over mig. 2 Herre min Gud! jeg ropte til dig, og du helbredet mig. 3 Herre! du har ført min sjel op av dødsriket, du har kalt mig til live fra dem som farer ned i graven. 4 Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn! 5 For et øieblikk varer hans vrede, en levetid hans nåde; om aftenen kommer gråt som gjest, og om morgenen er det frydesang.

6 Men jeg sa i min trygghet: Jeg skal ikke rokkes evindelig.

7 Herre! ved din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell; du skjulte ditt åsyn, da blev jeg forferdet. 8 Til dig, Herre, ropte jeg, og til Herren bad jeg ydmykelig: 9 Hvad vinning er der i mitt blod, i at jeg farer ned i graven? Mon støvet vil prise dig, vil det forkynne din trofasthet? 10 Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper! 11 Du omskiftet min klage til dans for mig, du løste mine sørgeklær av mig og omgjordet mig med glede, 12 forat min ære skal lovsynge dig og ikke tie. Herre min Gud! jeg vil prise dig evindelig.

Salmo de Davi. Cântico da dedicação da casa

1 Exaltar-te-ei, ó Senhor,

porque tu me exaltaste;

e não fizeste com que

meus inimigos

se alegrassem sobre mim.

2 Senhor meu Deus,

clamei a ti, e tu me saraste.

3 Senhor, fizeste subir a minha alma

da sepultura;

conservaste-me a vida

para que não descesse ao abismo.

4 Cantai ao Senhor,

vós que sois seus santos,

e celebrai a memória

da sua santidade.

5 Porque a sua ira dura

só um momento;

no seu favor está a vida.

O choro pode durar uma noite,

mas a alegria vem pela manhã.

6 Eu dizia na minha prosperidade:

Não vacilarei jamais.

7 Tu, Senhor, pelo teu favor

fizeste forte a minha montanha;

tu encobriste o teu rosto,

e fiquei perturbado.

8 A ti, Senhor, clamei,

e ao Senhor supliquei.

9 Que proveito há no meu sangue,

quando desço à cova?

Porventura te louvará o pó?

Anunciará ele a tua verdade?

10 Ouve, Senhor,

e tem piedade de mim;

Senhor, sê o meu auxílio.

11 Tornaste o meu pranto

em folguedo;

desataste o meu pano de saco,

e me cingiste de alegria,

12 Para que a minha glória

a ti cante louvores,

e não se cale.

Senhor, meu Deus,