1 En sjiggajon {betydningen uviss, kanskje en sang som uttrykker sterk sinnsbevegelse.} av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus’ord. Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, 2 forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder! 3 Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender, 4 dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak, 5 så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære {de. sjel.} i støvet. Sela. 6 Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom. 7 Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie! 8 Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig! 9 La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud.

10 Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet.

11 Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag. 12 Dersom han {den ugudelige.} ikke vender om, så hvesser han {Gud.} sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig 13 og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende. 14 Se, han {den ugudelige.} er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn. 15 En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på. 16 Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne. 17 Jeg vil prise Herren efter hans rettferdighet og lovsynge Herrens, den Høiestes navn.

Cântico de Davi. Entoado ao Senhor, com respeito às palavras de Cuxe, benjamita

1 Senhor meu Deus,

em ti confio;

salva-me de todos

os que me perseguem,

e livra-me;

2 Para que ele não arrebate

a minha alma, como leão,

despedaçando-a, sem que

haja quem a livre.

3 Senhor meu Deus, se eu fiz isto,

se há perversidade nas minhas mãos,

4 Se paguei com o mal

àquele que tinha paz comigo

(antes, livrei ao que me oprimia

sem causa),

5 Persiga o inimigo a minha alma

e alcance-a;

calque aos pés a minha vida

sobre a terra,

e reduza a pó a minha glória. (Selá.)

6 Levanta-te, Senhor,

na tua ira;

exalta-te por causa do furor

dos meus opressores;

e desperta por mim para o juízo

que ordenaste.

7 Assim te rodeará

o ajuntamento de povos;

por causa deles, pois,

volta-te para as alturas.

8 O Senhor julgará os povos;

julga-me, Senhor,

conforme a minha justiça,

e conforme a integridade

que há em mim.

9 Tenha já fim a malícia dos ímpios;

mas estabeleça-se o justo;

pois tu, ó justo Deus,

provas os corações e as entranhas.

10 O meu escudo é de Deus,

que salva os retos de coração.

11 Deus julga o justo,

e se ira com o ímpio

todos os dias.

12 Se o homem não se converter,

Deus afiará a sua espada;

já tem armado o seu arco,

e está aparelhado.

13 E já para ele preparou

armas mortais;

e porá em ação as suas setas inflamadas

contra os perseguidores.

14 Eis que ele está com dores

de perversidade;

concebeu trabalhos,

e produziu mentiras.

15 Cavou um poço e o fez fundo,

e caiu na cova que fez.

16 A sua obra cairá

sobre a sua cabeça;

e a sua violência descerá

sobre a sua própria cabeça.

17 Eu louvarei ao Senhor

segundo a sua justiça,

e cantarei louvores

ao nome do Senhor altíssimo.