1 Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David. Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. {de. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje} Det er ikke gudsfrykt for hans øine. Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste. {de. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje} Det er ikke gudsfrykt for hans øine. 2 For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham. {de. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor} 3 Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt. 4 Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke.

5 Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene.

6 Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! 7 Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. 8 De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. 9 For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. 10 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet. 11 La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort! 12 Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.

Ao mestre de canto. De Davi, servo do Senhor

1 A transgressão do ímpio diz no íntimo do meu coração:

Não há temor

de Deus perante

os seus olhos.

2 Porque em seus olhos se lisonjeia,

até que a

sua iniquidade

se descubra ser

detestável.

3 As palavras da sua boca são malícia e engano;

deixou de entender

e de fazer

o bem.

4 Projeta a malícia na sua cama;

põe-se no caminho que não é bom;

não aborrece o mal.

5 A tua misericórdia, Senhor, está nos céus,

e a tua fidelidade chega

até às mais excelsas nuvens.

6 A tua justiça é como as grandes montanhas;

os teus juízos

são um grande abismo.

Senhor,

tu conservas os homens

e os animais.

7 Quão preciosa é,

ó Deus, a tua benignidade,

pelo que os filhos

dos homens se abrigam

à sombra das tuas asas.

8 Eles se fartarão da gordura da tua casa,

e os farás beber

da corrente

das tuas delícias;

9 Porque em ti está o manancial da vida;

na tua luz veremos a luz.

10 Estende a tua benignidade sobre os que te conhecem,

e a tua justiça

sobre os retos

de coração.

11 Não venha sobre mim o pé dos soberbos,

e não

me mova

a mão

dos ímpios.

12 Ali caem os

que praticam a iniquidade;

cairão,

e não

se poderão levantar.